• Gert Nygårdshaug har prestert å holde koken gjennom ti bøker om gourmetdetektiven Fredric Drum. Selv de første virker forunderlig friske ved gjenlesning, tyve år etter.

    FOTO: TONE GEORGSEN

Verdig punktum for Drum

GERT NYGÅRDSHAUGRødsonen

Cappelen

Hadde det vært opp til meg, skulle Gert Nygårdshaug vært både verdensberømt og søkkrik. Han avslutter nå sin tibindskrimserie på utmerket vis.

«RØDSONEN»
I løpet av 21 år har Gert Nygårdshaug skrevet ti bøker om Fredric Drum, med "Rødsonen" er serien avsluttet. Uten sammenligning for øvrig: Ti bøker i en krimserie er et rundt og fint tall, både Sjöwall og Wahlöö med Martin Beck-serien og Håkan Nesser med sin Van Veeteren-serie endte opp der. Og for å svare på det alle lurer på først: Ja, "Rødsonen" er en vellykket avslutning på serien, og det kommer et svar på forholdet mellom Drum og onkelen Skarphedin Olsen, et svar i alle fall denne leseren ble godt fornøyd med.

Koma.


Når "Rødsonen" begynner, ligger Drum i koma på sykehus og blir overvåket av psykiateren Ernst Sachmuld. Han har unormal aktivitet i hjernen, og legen tør ikke å vekke ham. Deretter får vi historien bak, som er selve krimhistorien i denne romanen: Fredric Drum og Skarphedin Olsen reiser til Indonesia for å oppklare drapet på to nordmenn, den ene en regnskogsaktivist, den andre Olsens kollega Peder Ungbeldt, som ble drept da han skulle oppklare det første mordet. Drum er igjen bekymret for onkelens helse, og lar seg lett overtale til å bli med. Dessuten finnes her både interessant urbefolkning og en mystisk skrift som ingen foreløpig har dechiffrert. Med andre ord: Dette er en sedvanlig Drum-bok. Den foregår på et eksotisk sted, har de rette ingrediensene og et mystisk tilsnitt. Dessuten er plottet spennende og har en rimelig løsning. Så les i vei!

Finnes Drum?


Men nå som Gert Nygårdshaug har satt punktum for sin gourmetdetektiv, er det på sin plass med en oppsummering av hele serien. For i tillegg til krimhistorien i hver enkelt roman, har Nygårdshaug tatt det svært originale grep å så tvil om hvorvidt hovedpersonen egentlig eksisterer. I de første fire romanene opptrer Drum alene. Han eier sin egen luksusrestaurant, "Kasserollen", er dechiffreringsekspert og lider av uhelbredelig nysgjerrighet. I den femte, "Cassandras finger", dukker Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen opp, og mot slutten av boken skyter han Fredric Drum med tre kuler i brystet. I "Kiste nummer fem" blir Skarphedin Olsen helbredet av en psykose. I sjokket over at hans kone og datter ble drept, har Olsen gått rundt og trodd at han var Fredric Drum, sin egen bestefar som forsvant sporløst i en hule på Ny-Guinea. Men så dukker en virkelig Fredric Drum opp, og det viser seg at han faktisk er Olsens nevø. Han eier et elendig spisested, men med hjelp fra onkelen blir det snart gourmetrestauranten "Kasserollen". I de siste bøkene opptrer Olsen og Drum sammen, men det kommer nå og da små hint om at dette er et usedvanlig merkverdig forhold.

Helt topp.


Dette forunderlige påfunnet setter en ekstra spiss på en ellers fantastisk og eksotisk krimserie. Nygårdshaug har holdt et forholdsvis jevnt nivå, samtidig som serien har hatt en viss utvikling. De to første bøkene er mindre anlagte historier, etter hvert blir verden større og Drum reiser til Egypt, til Mexico - men opplever også svært eksotiske hendelser i Norge. Ved gjenlesning nå, tyve år etter, virker de første bøkene forunderlig friske. Kanskje er temaene mer i vinden enn noensinne, kanskje er det selve originaliteten og den særegne stilen som gjør at bøkene ikke virker gamle. Drum-serien har også et preg av uskyld og eventyr som er forfriskende, selv i "Rødsonen", som faktisk er nokså brutal, er volden aldri utpenslet. Og Drum er romantisk og optimistisk anlagt, det er befriende langt til klassisk hardkokt krimkynisme herfra. Jeg har også stor sans for hvordan bøkene går rett på sak. Slik begynner den første, "Honningkrukken": "Dette var riv ruskende galt. Underskogen ble bare tettere og tettere; han vasset i bregner til knærne. Stien, han måtte finne igjen stien." De er lite utenomsnakk å spore, og så er da også alle romanene forholdsvis korte. Derimot er kapitteltitlene lange og lokkende - i "Rødsonen" heter for eksempel kapittel 1 "Ingen fugler lettet fra trekronene denne morgenen, prisen på en viss tømmersort blir nevnt, og en etterforsker tror saken kan være løst". Vidunderlig, hva?

Internasjonalt.


Den første boken i serien ble rett før sommeren solgt til Tyskland, men jeg synes det er merkelig at bøkene forøvrig ikke er oversatt. Jeg ville tro at dette er en serie som kunne trukket lesere internasjonalt. Ingrediensene, som økologi, arkeologi, mat og vin, må sies å være i tiden, helten er sjarmerende, historiene spennende og språket glimrende. Uansett får vi i Norge nyte lesningen, og sukke lettet over at forfatteren holdt nivået helt i mål.

Les også:

Siste fra Litteratur

Flere bilder