I lang tid har de sendt e-post frem og tilbake, Rasool Awla og Anja Breien. Den norske regissøren har hatt spørsmål om livet i Kurdistan, og svensk-kurdiske Awla har hatt svar og innspill. Aldri ansikt til ansikt, og aldri over telefonen. E-post var det, alltid e-post. Da boken "Kaniaw" i går ble presentert for første gang, møttes de to for første gang. Det endte med tårer. - Anja tar opp en av de fæleste sidene ved den kurdiske kulturen, men hun gjør det på en måte som gjenspeiler en stor kjærlighet til den samme kulturen. Jeg synes hun har fanget inn det kurdiske på en flott måte, sa Rasool til de fremmøtte. Etterpå måtte Breien tørke en tåre. - Ja, nå kan kritikerne si akkurat hva de vil, sier Breien til Aftenposten.

Et mønster?

"Kaniaw" er fortellingen om den norsk-kurdiske jenta ved samme navn, som drar tilbake til Kurdistan av grunner vi ikke skal røpe her. Under gårsdagens pressekonferanse kom det spørsmål fra salen om hvorfor Breien hadde valgt seg en ung, kurdisk hovedperson.- Jeg visste at om jeg skulle fortelle noe fra Kurdistan, måtte jeg gjøre det fra et norsk perspektiv. Det kan jeg med Kaniaw, som er oppvokst i Norge. Jeg ble veldig betatt av den kurdiske kulturen første gang jeg var der, og har siden dratt tilbake tre ganger. Det er blant annet et alvor der, som man ikke finner her hjemme. Noen ganger tenker jeg at jeg må ha vært kurdisk i et tidligere liv. Og ung er jeg helt sikker på at jeg har vært."Kaniaw" har fått betegnelsen "billedfortelling", fordi teksten følges av en serie fotografier.Et blikk på Breiens produksjon de siste årene kan tyde på at et mønster er i ferd med å forme seg: Etter en rekke kortfilmer presenterte Breien i vår filmen "Uten tittel", som består av en serie stillbilder. - Det er en sammenheng der, ja, og det er viktig for meg at "Kaniaw" er blitt noe mellom en film og en roman. Jeg mener at man som regissør bør bruke bildene når de finnes. Fotografiene i "Kaniaw" er ikke den typen bilder man vanligvis ser i mediene fra Kurdistan. Omslagsfotoet er for eksempel veldig grønt og frodig. Min nabo, som er fotograf, ble veldig overrasket da jeg viste frem omslaget. "Å? Jeg trodde det skulle være et bilde av to soldater og litt sand".

Film?

Breien forteller at arbeidet med boken har foregått i to omganger. Det var først i andre runde at hun var helt sikker på at det skulle bli en bok - riktignok etter å ha sendt teksten til forskjellige venner og spurt dem "Er dette en bok, eller er jeg blitt gal?". - Hvorfor ble det ikke film av historien om Kaniaw?- Tja. Film kan det vel bli. Jeg pleier å si at jeg kjenner hun som sitter på rettighetene, smiler Breien.