Svir så blikket sløres

GÜNTER GRASS

Beim Häuten der Zwiebel

Steidl forlag, Göttingen.

I denne romanlignende selvbiografi smelter Günter Grass' liv sammen med hans litterære verk til en helhet som viser at han stadig er sin nobelpris verdig.

«BEIM HÄUTEN DER ZWIEBEL»
Det er knapt mulig å lese denne boken upåvirket av sommerens store Günter Grass-diskusjon, utløst - før utgivelsen - av
forfatterens innrømmelse overfor Frankfurter Allgemeine
Zeitung av at han som 17-åring mot krigens slutt tjenestegjorde i Waffen-SS.Det var et paukeslag av en nyhet som rystet tysk offentlighet og fikk det internasjonale litterære establishment til å heve brynene. Den overintellektuelle samfunnsrefseren, sosialdemokraten, mesterkokken, forføreren, skulptøren, tegneren og Nobelprisvinneren hadde i over 60 år fortiet at han hadde vært innrullert i en militær styrke som identifiseres med noen av historiens verste krigsforbrytelser. Den offentlige dom og henrettelse av moralisten Günter Grass i Tyskland kom like raskt som ved en standrett, men den var vel begrunnet. Forfatterens litterære verk, derimot, står for seg selv, trass i at det er vevet uløselig sammen med Grass' personlige erfaringer fra ungdommen. Det er dette denne boken handler om, og det er vel det den er ment å dokumentere.

Søker innover.

Jeg velger å lese også denne Günter Grass-boken som en roman, der den sentrale metafor er løken, omtrent som blikktrommen, flyndren, hunnrotten og krabben i tidligere verker. Her viskes skillet mellom presis erindring og diktning ut allerede i tittelen "Beim Häuten der Zwiebel". Han søker innover i løken til sin egen kjerne, men når han skreller bort lag etter lag, begynner øynene å renne og blikket sløres. Forfatteren ser ikke alltid skillet, og spiller bevisst på denne uklarhet gjennom hele boken. Grammatikalsk går han ut og inn av seg selv, ved å omtale seg vekselvis i første og tredje person.Derfor behøver vi ikke tro på alt den notoriske dikteren, som moren kjærlig kalte "min lille Peer Gynt", her skriver om seg selv i skjønnlitterær form. Men i den "sensasjonelle" erkjennelse, som først kommer på side 126, ser Grass helt klart. Det "står ikke noe innrisset i løkens hud" om at han ble forskrekket da han oppdaget på rekrutteringskontoret i Dresden at det var Waffen-SS han skulle til. Dobbelt-s'en utstrålte i hans bevissthet noe europeisk, med franske, nederlandske, norske, danske, ja sogar svenske frivillige som dro til østfronten for å beskytte vesterlandet mot den bolsjevistiske flom.

Medansvar.

Påstått uvitenhet den gang om krigsforbrytelsene som senere kom for dagen, kan heller ikke tilsløre Grass' innsikt i at han var del av et system som "planla, organiserte og fullbyrdet tilintetgjørelsen av millioner av mennesker". Aktiv medskyld finner han ikke spor etter i sin erindring, men medansvaret må han leve med resten av sin tid. Dette er så nær Grass kommer en kjerne når han skreller seg innover blant løkens lag på lag av uklar substans.Han står tilbake som en av den tyskspråklige verdens største nålevende forfattere. I denne boken viser han det igjen ved en krevende, ordrik og sikker litterær stil som er forenklet og lettere forståelig for den vanlige leser enn noen av hans store, kompliserte romaner. Når Grass skildrer den unge SS-soldatens opplevelser under sluttkampene mot Den røde armé, hvordan han tisset i buksene av redsel, hvordan han reagerte på synet av kameraten som fikk innvollene revet ut av en granat og hvordan sykepleierskenes berøring ga ham erotiske opplevelser som overskygget all angst, da er det fortellerkunst av høy klasse.Beretningen bygger opp til det skjønnlitterære høydepunkt som kommer midt i boken, med skildringen av den bessarabiske mesterkokk som Grass møtte på kurs i matlaging i amerikanernes krigsfangeleir. Denne mannen tok velfødde drømmer under kniven, han kunne røre sammen luft til kremede supper og mettet sine tilhørere bare med fantasiene om det store svineslaktet. Den som skal kommunisere ordentlig med Günter Grass' verk, bør sette seg inn i den kulinariske karakter til mannen som midt under studentopprøret på slutten av 1960-tallet skrev det lange, episke dikt med tittelen "Svinehodesylten". I siste halvdel av denne selvbiografien flater handlingen ut, og nerven taper seg noe, men alt i alt har Günter Grass nå satt en sluttstrek. Heretter er han en vanlig nobelprisvinner i litteratur.

Flere bilder

Når Günter Grass skildrer den unge SS-soldatens opplevelser under sluttkampene mot Den røde arme, er det fortellerkunst av høy klasse, mener anmelderen. FOTO: KAI PFAFFENBACH/REUTERS