Hugo drar opp en pakke sigaretter, et sikkert tegn på at han nettopp har fått sosialpenger. Sånn ellers går det mest i sneiper. Røykeloven har vært god mot slike som han, antallet halvrøkte sneiper har steget betraktelig. Hugo er heroinist, og har i perioder også vært uteligger. En dag fant han en lapp hvor det sto "Forfatter søker hovedperson til bokprosjekt om livet på gata". På mandag kommer boken, skrevet av Morgenbladets journalist Simen Sætre. - Boken forteller hvordan det er, i forhold til hvordan folk tror det er. Jeg har møtt flere i miljøet som sier at de har tenkt å skrive noe om dette livet. Men det blir jo selvfølgelig aldri noe av bokidéene før de som bærer på dem eventuelt blir nyktre, sier Hugo.

Motsetninger.

Sammen har de to tigget på Karl Johan. Sætre gitt seg ut for å være Hugos bror, for å få besøke ham på hospitset. Den litt nervøse journalisten har vært med Hugo på heroinjakt i Skippergata. Han har vært med ham inn på offentlige toaletter for å se når han setter seg et skudd. - Det er en hverdag med store motsetninger. For eksempel har rusmisbrukerne fått sprøyterom, men det er ikke lov å kjøpe narkotika. Alt de gjør for å holde seg friske, er ulovlig. Jeg kunne jo knapt ferdes med Hugo uten å bryte loven, sier Sætre. Som altså har begynt å si at de narkomane "må holde seg friske". - En ting jeg ikke hadde tenkt så mye over på forhånd, er belastningen det er å være venn eller familie med en rusmisbruker. Det anslås at vi har mellom 11 000 og 15 000 sprøytenarkomane i Norge - det vil si at veldig, veldig mange kjenner noen som har et problem med rus. Det har etter hvert blitt vanlig å anse alkoholisme som en sykdom. Men heroinister er farlige. De er avskum. Vi snakker ikke om dem, og ikke med dem. Forhåpentligvis kan denne boken gjøre noe med disse holdningene. Jeg var jo selv veldig redd for heroinister før jeg begynte på dette prosjektet.- Boken kommer ikke med mange svar?- Nei, den gjør ikke det. Kanskje burde jeg ha skrevet mer analyserende. Men jeg tror at et svar eller en analyse i et felt som dette uansett bare vil være ett perspektiv blant flere mulige. Jeg ville ikke skrive en bok som skremmer ungdommen fra narkotika, eller en bok som får oss til å gi mer til tiggere, sier Sætre. Hugo ser opp.- . . . selv om du nok vil at vi skal gjøre det, Hugo. He he. Hensikten har først og fremst vært å få opp kunnskapen om dette miljøet, om disse folkene.

En bokorm.

Hugo har studert ved universitetet. Han nås best på mail. Han nevner Hamsun, Dostojevskij, Bukowski og Wilde som favorittforfattere. Nå for tiden leser han Winston Churchills memoarer.- Hvor representativ er du for rusmisbrukermiljøet?- Dette er min historie, den handler ikke om noen andre. Men jeg ville ikke bli med på dette prosjektet fordi jeg er så PR-kåt, snarere fordi jeg mener at jeg har noe å bidra med. Det er viktig å få frem våre historier. Det er mange som ikke helt har stilen når de møter oss, synes jeg. Jeg har opplevd dels sjokkerende ting, både på hospits og på legevakten, av folk som ikke har noen respekt for oss i det hele tatt. Etter å ha blitt mer kjent med miljøet og folkene der, tenker Sætre annerledes om rusmisbruk? Kunne det vært ham?- Nei. Jeg tror ikke det kunne vært meg. Jeg tror man må være selvdestruktiv, på en eller annen måte. Men jeg ser jo at det er vanvittig sterkt, dette heroinet. Jeg ser at det stoffet må vi bekjempe. Vi må være knallharde. Men samtidig kan vi ikke la folk svi permanent for at de bruker det. Det må være enklere å ha det ålreit selv om man er på kjøret.