Ungt, friskt blod fosser ut gjennom fingertuppene på forfatteren til "Herrer i Åndenes rike". Kanskje er det ikke lyrisk prosa som spilles med en fingerspitzgefühl til en Segovia, men mer en bastant, moderne gitarist med et meget kraftfullt anslag. For denne 460 sider tykke debutromanen er preget av et like høyt ambisjonsnivå som en sterk språklig fremdrift, høy puls og stor energi. Hovedpersonen, Christian Winther, er tilbake i hjembyen Tromsø for å fullføre sine filosofistudier med spesialisering på Nietzsche. Her blir han ikke bare konfrontert med samtidsproblematikk og en ny universitetsreform, studiekamerater og en karismatisk professor. Et sidesprang med bestevennens kjæreste, et uavklart forhold til en bestandig fraværende far, et anspent forhold til sin mor og sin yngre bror - det er mange temaer som er vevet inn i Langaards roman. Og frasett et par kapitler i midten av boken oppfatter jeg dette som en meget interessant debut, som pussig nok får meg å tenke på maleren Edvard Munchs St. Cloud-manifest: "Der skulle ikke lenger males interiører, folk som leser og kvinner som strikker. Det skulle være levende mennesker som puster og føler, lider og elsker."

Selvsikker.

Man velger ganske tidlig om man vil like denne boken eller ikke. Det er noe med den til stunder selvsikre og selvgode tonen til fortellerjeget som sikkert kan virke frastøtende på noen lesere, og noen kan nok føle at de filosofiske utsvevelsene også kan bremse lesingen, men jo lenger man leser historien, jo mer troverdig blir denne litt drøye og bestemte fortelleren. Han blir rett og slett virkelig, selv om det er en romangestalt. Han fremkaller kanskje ikke noen dyp, sjelelig opplevelse hos meg som leser, men viser frem og utforsker en prosess hos en ung mann og hans nærmeste krets.

Energisk.

Tromsø er kanskje ikke en metropol, men som leser må man gi sitt bifall til Landgaards energi for å skape så mye av så lite - les meg rett, for dette er en meget ærlig, direkte og oppriktig roman. Miljøene i romanen er kanskje i det ytre temmelig golde og kjedelige, men fortellerens sterke nærvær og det rike, mangefasetterte persongalleriet kompenserer for bristen på overgripende miljøskildringer. Kanskje er dette bokens styrke og svakhet, for Stian M. Landgaard forteller så å si innenfra og ut, og det er i denne metode han henter sin kraft og fortellerglede."Herrer i Åndenes rike" er ikke en ny måte å skrive bøker på. Det er en nygammel stil, som fortjener stor respekt.