Å betegne Stein Morten Lier som et nytt stjerneskudd i norsk krim er knapt å ta munnen for full. Det har noe å gjøre med at han har fornemmet og tatt til seg en voksende følelse blant folk flest: At organisert kriminalitet ingenlunde møtes med den resolutte fasthet som er nødvendig i dagens samfunn. For mang en yrkeskriminell ute i den store verden er Norge det rene eldorado å komme til, med lemfeldige dommer og humane soningsforhold. Men best av alt: Faren for å bli tatt er sjelden overhengende. Og om en og annen håndgangen mann får svi, er ett sikkert: Bakmennene, de som krafser til seg profitten, forblir urørlige. For de har alltid forbindelser... Bizniz as usual.

Norsk 11/9.

Denne nye kriminalromanen knytter an til Liers øvrige, "Catch" (2004) og "Mafiya" (2005). Førstebetjent Anne-Catrine Volden, kalt Anka, Voldsavsnittet, Oslo Politidistrikt, er sammen med kolleger sendt til Bengalbukten. Et viktig vitne i en omfattende narkotikasak har stukket av fra Kripos og blitt funnet buksprettet om bord på en oljetanker. Bortsett fra en svipptur til Moskva, der vi møter våre gamle venner fra "Mafiya", kjeltringen og PST-mannen Felix Zimin og skurken, finansmannen og folkehelten Kjetil Brekke (som nettopp har mottatt Bukkerittprisen!); de har planlagt et slags norsk 11/9 om kort tid - finner den forrykende handlingen sted på forskjellige adresser i og ved hovedstaden.

Store penger.

Med unntak av jihadister, omtåket av hevntanker og religion, dreier det hele seg om penger, ofte store penger, hva enten de kommer fra utpresning, trafficking, tvangsprostitusjon, narkotikasalg eller våpenhandel. Eller kanskje aksjehandel under tvingende omstendigheter. Og menneskeliv er billige. Manne- (og kvinne-) fallet er stort. Lier legger ikke fingrene imellom, uten at det føles som spekulativt, heller som en påpekning av at så rått og kynisk er forbrytervesenet blitt. Men mengdene med oppkast, blod og tårer blir kanskje i overkant?

Velavstemt.

Forfatteren besitter evnen til å skape spenning gjennom en velavstemt veksling mellom sant driv og tilbakeholdt informasjon. Går det i ett, blir det for uvirkelig, blir pausene for lange, blir det kjedelig. Denne skjøre balansegang får fin anvendelse i spillet mellom Anka og VG-journalisten HC, hva de utveksler av opplysninger, hva de tier om. Han har nasjonalikonet Brekke mistenkt for litt av hvert og unnser seg ikke for å ty til provokasjoner, mens Anka har formelle regler å iaktta. Legg så til at det er en fryd å lese en krim holdt i et så metafor- og referanserikt språk, og konkluder med at Stein Morten Lier igjen har skrevet en krim i turboklassen.