Kunsten å gå

Å gå kan være noe helt annet enn å spasere, å gå kan være en mektig stimulering av tanke og innsikt, men kan også være - og bokstavelig talt - et blodslit. Gåingens mange muligheter er temaet for Tomas Espedals nye bok. Denne kunsten har hatt sine sterke talsmenn i filosofien, i kunsten, og særlig i litteraturen, i romantikken var den en høyt verdsatt disiplin. Men hele vår kulturhistorie består av veier og muligheter, vandrere og oppdagere som har tilført vår sivilisasjon høydepunkter av innsikt.

Opprør og reaksjon.

Espedals bok er på samme tid skildringen av fysiske fotturer, gjerne lange, gjerne slitsomme, med blemmer og blod og svette i Norge og lenger syd i Europa, som den er en sivilisasjons- og dannelsesreise i en bok skrevet i et språk og med en oppfinnsomhet som er ganske unik i dagens norske litteratur. Det klinger en sølvbjelle fra mester Hamsun over de stilistisk fineste partiene, dette er edel prosalyrikk, men vi merker også en harskere klang av Hamsun i sivilisasjonskritikken av det moderne, nyrike samfunn. Jeg skriver ikke her om etterligning, men om et slektskap (som Espedal muligens vil ha seg frabedt). Selve det å gå, å forlate et sted, kan oppfattes som et oppbrudd mot det etablerte, og vandreren som en opprører mot forstokkede posisjoner og holdninger. Boken befinner seg i en tvetydig mellomtilstand mellom opprør og reaksjon.

Bevegende språk.

"Gå" er også en reise i litteratur- og idéhistorien, og inneholder tre plan som det er vanskelig å skille klart fra hverandre: Et selvbiografisk, et fiktivt/dikterisk og et essayistisk plan, som igjen består av flere biter som flettes inn i hverandre til en bok som unndrar seg en genremessig plassering.Og hva skal vi med den slags plasseringer så lenge vi har en bok til å leve, og ja: bevege, oss med? Det er selvfølgelig boken, språket, som beveger, og Espedal er meget oppmerksom på hvordan fiksjon og liv kan gli sammen. Dét har han forøvrig vist med de forutgående "Biografi", "Dagbok" og "Brev" (1999-2005), som vel må kunne kalles en romanserie. Antagelig kan også "Gå" regnes inn i denne rekken ettersom det i årets bok finnes en rekke referanser til den Tomas, tidligere slåsskjempe og bokser, roman-"helten" ved samme navn som forfatteren som også der er både vandrer og skriver.

Intens skrivekunst.

Jeg har satt strek og utropstegn ved en rekke avsnitt, setninger og formuleringer i denne boken som er lysende eksempler på en skrivekunst som overgår det meste av det som er aksepterte høydepunkter i moderne norsk litteratur. At Tomas Espedal fremdeles er et ukjent navn for både det store lesende publikum og for ellers oppegående gymnaslærere i norsk, er helt uforståelig. Men fremdeles er altså muligheten der til å bli kjent med noe oppsiktsvekkende nytt, en intens skrivekunst parret med stor lærdom.For vi får også med oss fine mini-essays om blant andre Rousseau, Rimbaud, Lake District-forfatterne (Wordsworth, Coleridge m.fl.), Olav Nygard, Kierkegaard og de greske filosofer, Kant og Nietzsche, Hölderlin og Baudelaire - for bare å nevne noen få av de diktere og tenkere som Espedal beskjeftiger seg med ut fra sitt gående perspektiv.