Det har aldri vært noe å si på Torgrim Eggens sans for timing. Gjennom hele forfatterskapet har han med kløkt skrevet seg inn mot tidstypiske temaer, men med årets utgivelse er han kanskje mer aktuell enn noen gang før. For hva passer vel bedre enn en roman om Castros Cuba nå da den gamle, grønnkledde mannen blir rapportert å ligge på det siste med uhelbredelig kreft?"Hermanas" (spansk for "søstre") handler altså hverken om forfatteren selv, barndom eller familie, og bare det er en kjærkommen avveksling. Boken er snarere en politisk kjærlighetsroman, der vi hører om den unge og fremadstormende poeten Raúl Escalera og hans forhold til tvillingsøstrene Juana og Miranda Herrera. Veien til førstnevntes seng er kort etter at hovedpersonen har innledet bekjentskapet med å spy på skoene hennes. Det som er lett tilgjengelig, har imidlertid en lei tendens til å bli kjedelig i lengden, og snart er Raúl hodestups forelsket i kjærestens speilbilde, Miranda.

Anti-idyllisering.

Denne trekanthistorien fungerer som drivkraft for en fortelling som først og fremst handler om Cuba etter revolusjonen. Og ingen skal beskylde Eggen for å være ute i et idylliserende ærend. Han vil vise frem det som befinner seg bak den romantiske fasaden, der tiden stoppet opp i 1958, "Chevroleten hadde haifinner og Elvis gikk inn i militæret. For alltid." Slik får vi høre om et dagligliv i skitt, sult og fornedrelse, om øyne og ører som registrerer alt som blir sagt og gjort, og om regimets utspekulerte metoder for å hanskes med uønskede og kontrarevolusjonære elementer.Det er med andre ord ikke nødvendig å være kodeløser for å avlese den politiske kritikken i "Hermanas". Vestlige Castro-sympatisører får også smake svøpen, noe som går klart nok frem i en samtale Raúl har med en amerikansk sofarevolusjonær: "- Når jeg forteller hvordan det var, unnskyld er, når jeg forteller at Fidel er en ond diktator og Cuba et helvete på jord, så ødelegger jeg samtidig alt du har trodd på i din ungdom, og ikke bare din, men mange andres?" - JA! er svaret cubaneren får: "- Det er nøyaktig hva jeg mener."

Lite subtilt.

Problemet med boken er at mye av tankegodset den formidler, er formulert både skarpere og mer kunstnerisk vellykket tidligere, for eksempel i Pedro Juan Gutiérrez' roman "Den skitne Havanna-trilogien" (på norsk i 2005). Som Eggen, bruker den cubanske forfatteren Havanna som sentrum for skildringen av en forfallshistorie, men i motsetning til nordmannen har han den åpenbare fordelen at han slipper å peke på all researchen han har gjort, for å fremstå som overbevisende og autentisk. Hos Eggen blir vi for øvrig fortalt at Castro er en fæl fyr, mens Gutiérrez formidler kritikken mer indirekte gjennom selve fremvisningen av et stinkende og gørrmøkkete Havanna. I sistnevntes tilfelle er det selvfølgelig en dyd av nødvendighet å være subtil, men det er også mer kunstnerisk interessant.Alt i alt fremstår dermed "Hermanas" som en roman som riktignok har mye på hjertet, men som sjelden gir leseren anledning til å trekke konklusjonene på egen hånd.