Dersom noen skulle ha kommet til å tro noe annet: Det norske bylivet ble ikke utviklet på 1990-tallet, parallelt med at de nye kaffebarene begynte å servere caffe latte. Ifølge bokverket "Norsk byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år" - den første samlede og vitenskapelig baserte studien av norsk byhistorie - begynte urbaniseringen allerede i vikingetiden. Og da hadde Midtøstens bydannelser allerede et forsprang på noen tusen år. Idet vi beveget oss inn i det 21. århundre, viste statistikken - for første gang i verdenshistorien - at mer enn halvparten av jordens befolkning bor i byer. I tillegg bidrar globaliseringen til en formidabel vekst av de allerede store storbyene, slik at stadig flere bebor metropolene. Ikke nok med det, hevder de fire professorer i historie som står bak det omfattende byhistoriske verket, Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu: "Byen gjør resten av landet stadig mer likt seg selv". At de tradisjonelle forskjellene mellom by og bygd er i ferd med å forsvinne idet man lever byliv også på landsbygden, kan ikke tyde på annet enn at byen som organisasjonsform og sosial struktur er en stor suksess. Dette til tross for at det har vært og er mindre sosial kontroll i byene enn på bygda - og dermed mer alkohol, underholdning og skilsmisser. Ja, kanskje er det nettopp derfor bylivet foretrekkes.

Urbaniseringsprosess.

Formålet med boken er ifølge innledningen: "Å gi et helhetlig bilde av urbaniseringsprosessen på norsk grunn, fra de tidligste tendensene til bydannelse og frem til i dag." Mye tyder på at forfatterne har oppfylt målsettingen.Boken forholder seg reflektert til et omfattende kildemateriale, fra arkeologiske funn til tekst og bilder - litteraturlisten teller nærmere 40 sider. Bybe-grepet tas opp til bred drøftelse, i tillegg til at en rekke ulike oppfatninger, hypoteser og metoder behandles drøftende. Forbindelsen mellom sivilisasjon (som samfunnsvitenskapelig begrep, og ikke som honnørord) og urbanisering vektlegges: "De siste fem-seks tusen årene er på en gang sivilisasjonens og byenes fase i menneskenes historie," hevder forfatterne, som dermed inkluderer velstands- og kommunikasjonsutvikling, i tillegg til produksjon og forbruk. Historieverket skisserer opp en formidabel urbaniseringsprosess, knapt forsinket av ødeleggende bybranner, omfattende pestepidemier, krig, krisetider og anti-urbaniseringsholdninger. Frem mot vår tid akselererer denne utviklingen i omfang og tempo: "Etter over tusen år med urbanisering i Norge hadde århundret fra 1830 den hurtigste veksten," skriver Myhre. Stugu legger vekt på at "det moderne gjennombruddet i tiårene frem mot 1920 hadde ført til at Norge på en annen måte enn tidligere hadde fått preg av en strukturelt sammenhengende enhet". Denne integrasjonsprosessen, som ikke minst inkluderer kommunikasjonsnettet, får ifølge bokens siste del vesentlig betydning for blant annet hovedstadens styrkede posisjon og for den generelle utbredelsen av det urbane liv.

Byplantegninger.

Fremstillingen flyter godt til tross for at de fire forfatterne har delt historien mellom seg: Helle tar for seg tiden frem til 1500-tallet, Eliassen og Myhre skriver om henholdsvis 1500-1830 og 1830-1920, mens Stugu har ansvar for utviklingen frem til år 2000. At én skriver "senmiddelalder" mens en annen foretrekker "seinmiddelalder", burde vært unngått i helhetsinntrykkets navn. Boken er imponerende illustrert. Illustrasjonene demonstrerer nærmest en egen utviklingshistorie, der de tidligste byprospektene er tegnet, malt eller manuelt utført i kobberstikk og litografi, mens den teknologiske utviklingen tillater at man på slutten av 1800-tallet kan fotografere byene - først i svart-hvitt, og deretter i farger. Også en rekke nyttige kart og rekonstruksjonstegninger inngår, mens kapitlet "Vill vekst eller byplan?" inkluderer unike byplantegninger, eksempelvis den første kjente planen over Røros og Cicignons barokkplan for Trondheim. Underprioriteringen av byenes fysiske utforming fremstår som en åpenbar svakhet ved bokverket. Mens en systematisk kartlegging av drivkrefter, økonomiske, så vel som juridiske og politiske, får danne tyngdepunkt, blir dessverre urbaniseringens kulturelle og estetiske aspekter - bebyggelseskarakter, byggeskikk, arkitektur og bymessige levemåter - til underordnede temaer.

Like problemer.

En av historieverkets vesentlige lærdommer er at byproblematikk av i dag ikke er så ulik tidligere århundrers - til tross for store endringer. Mens tiggere, gateselgere og forsøplinger etter helgefylla skaper mediedebatt i vår tid, opplevde man på 1700-tallet at kloakk og husholdningsavfall fikk flyte. At privatpersoner tar seg til rette, er heller ikke nytt, i Trondheim anla man private hager i hovedgaten. Og mens etnisk mangfold preger dagens byer, viser "Norsk byhistorie" at innvandring så å si er innvevd i urbaniseringen. Eksempelvis oppsto det i 1660-årene en ny elite, såkalte embetskjøpmenn: Mange av disse var første generasjons innvandrere, skriver Eliassen, som også trekker frem at utenlandsfødte utgjorde omtrent en tredjedel av Bergens innbyggere tidlig på 1600-tallet. Allerede i 1314 uttalte en italiensk munk at byen som livsform handler om "å leve blant mange". Det gjelder nok fremdeles.