Aller først: "Løvekvinnen" er ikke den bebudede oppfølgeren til "Beretninger om beskyttelse". I stedet har forfatteren levert en langt enklere fortelling, en oppvekstroman der vi følger hovedpersonen Eva Arctander fra fødselen i en norsk stasjonsby tidlig i forrige århundre.

Røyskatt.

Leseren blir trukket rett inn i romanen ved hjelp av åpningskapittelet "Reklame", der vi introduseres for tidligere tiders klassiske freakshow, med verdens minste menneske, kvinnelig varulv og "beridersker". Deretter møter vi personene som står i sentrum av romanen: Eva, som blir født med pels på hele kroppen, mens moren dør under fødselen. Faren, stasjonsmester Gustav Arctander, vil først ikke vite av henne ("Det er jo ikke noe barn. Det er en - en røyskatt, for pokker"), men etter hvert aksepterer han tingenes tilstand og ansetter en amme og barnepike til henne, Hanna. Bortsett fra pelsen er Eva en helt normalt jente, og svært lærenem og intelligent. De første årene holdes hun isolert fra andre barn, hun tegner, leser og lærer seg morse. Beskrivelsene av Evas gjennomgripende ensomhet er noe av det sterkeste og mest rørende i romanen."Når du blir så ensom at du ikke tror du kan bli ensommere, da blir det straks verre. I samme øyeblikk. Og da kan du velge. Om du vil skrike, eller du vil sitte helt stille i et rom og føle at du står utenfor døren og banker på."

Svært nær.

Jeg synes også Erik Fosnes Hansen beskriver Eva på en nydelig måte, han får pelsen hennes til å fremstå som vakker og gir detaljerte beskrivelser av utseende og stell. Perspektivet skifter, stort sett fortelles romanen i tredjeperson, men Eva kommer også direkte til orde, både via en slags dagbok hun skriver og som tilbakeblikk fra en voksnere kvinne. Dette virker sterkt og effektivt, og det føles som om leseren kommer Eva veldig nær, slik vi blir lovet i innledningskapittelet. Hun er da også lett å like, med sine skarpe tanker og store nysgjerrighet. Opplevelser av å være ensom, utenfor, annerledes, kan de fleste forholde seg til, og det å se så ekstrem ut, er et sterkt og konkret bilde. Skal man så streve hardt for å passe inn, eller skal man velge å gå inn i outsiderens rolle? Dette dilemmaet ligger hele tiden under, samtidig som leseren vet fra starten hva Eva kommer til å velge. Erik Fosnes Hansen har et fint, litt gammelmodig språk. Det at han skriver så konservativt (efter, sne), kler tidsepoken og stoffet godt. Fortellingen er dessuten glimrende komponert, selv om den flater litt ut mot slutten.

Tilbakeskuende.

Selv om han altså lykkes i sitt prosjekt, kan jeg ikke annet enn å undre meg over at en forholdsvis ung og dyktig forfatter nok en gang velger å skrive så tilbakeskuende. Tematikken i "Løvekvinnen" er riktignok evig og allmenngyldig, og berører leseren som sådan. Fosnes Hansen er inne på temaer som ensomhet, annerledeshet, freakshow og legevitenskapens kynisme, og man skulle tro at det ville gå noen naturlige tråder inn i vår egen tid. Men jeg ser dem ikke, for meg gjør kombinasjonen av tidsepoke, stoffvalg og språk at fortellingen virker lukket og merkelig gammeldags. Dermed føles lesningen som et dypdykk i et eksotisk eventyr, glimrende underholdning, men ikke så mye mer å tenke på etter at boken er lukket. Men jeg skjønner jo at det å ønske seg en annen slags roman, er meningsløst. Fosnes Hansen har nå en gang valgt å bruke sitt ubestridte talent til å skrive romaner fra fortiden. Og hans store og entusiastiske leserskare kan altså se frem til en oppslukende og deilig leseropplevelse.