Det kan være noe med sørlandsluften som passer novelleformen. Askildsen, Lønn - stort større novellekunstnere har vi ikke på våre strender. Bjarte Breiteig markerte seg som tredje mann i den flokken ved sin eminente debut "Fantomsmerter" i 1998 og oppfølgeren "Surrogater" i 2000. Det er gått seks år siden man sist så ham på høstlistene. Nå er han tilbake med en ny novellesamling som nok bærer mange av de foregående bøkenes særkjenne, men som likevel innebærer en slags utvikling.Breiteig har videreført den klassiske novelleform, konkret og i alle fall på overflaten enkel, ukunstlet. Her er tilkommet tekster som har et noe større omfang, formen er iblant også mindre ferdigstriglet. Men fremdeles er de knappe, presise, lavmælte. Bokens tittel inviterer til undring. Hvem er det som kommer, hvorfor ringer de på, hva vil det føre til? Tilløp til svar melder seg vel, men de er aldri endegyldige. Tekstene er knappe nok, tilstrekkelig lite avklarende til at leseren sitter tilbake med undring, med ettertanke, med uro.

Hint.

I novellene møter vi mennesker oftest i hverdagslige situasjoner, som et møte med en gammel bekjent på et tog, et foreldremøte på skolen, et selskap hjemme, en begravelse. Men nesten bestandig vekkes det en økende usikkerhet og ubehag: Her er det noe som er tildekket, her er det noe usagt, her er det noe som gir anelser om at ikke alt er som det som sies. Breiteig behersker antydningens kunst, han nøyer seg med hintet, små språkdetaljer som viser seg å peke i retning av en større, ofte ondere sannhet enn den vi først trodde vi sto overfor.Selv om utgangspunktet for novellene altså kan være temmelig "alminnelige", føres tekstenes skikkelser og følgelig leseren inn i den umiddelbare nærhet av eksistensielle spørsmål om liv og død, trosutfordringer og livskriser. Og alltid er den der, denne ubehagelige distansen, ofte mellom mennesker som egentlig skulle være på lag. Om ikke bokstavelig er det likevel en vegg - en ennå uåpnet dør - mellom dem. Her iblant lurer voldelig og mental mishandling både i nåtid og mer eller mindre tildekket fortid.

Ettersmak.

Iblant kan nok knappheten i Breiteigs form føre til at hintene blir i utydeligste laget, leseren føres ikke helt frem til der vi aner forfatteren øyensynlig ønsker å føre oss. Men dette blir underordnet en total opplevelse av å ha vært igjennom et knippe på syv noveller som er større enn seg selv og som i likhet med den gode vin kan gi lang, nyanserik ettersmak.Må det gå seks år til neste gang?