Innerst i Bokcaféen på Chateau Neuf står to dype lenestoler og venter. Stearinlysene er tent, men det er ingen mennesker i lokalene. Hege Åsvang har boken sin i vesken: *S*. Hennes første bok, utgitt på Cappelen. Inni har hun festet to oransje lapper så hun skal huske hvor hun skal begynne å lese. Et manus ligger også i vesken. I tilfelle det blir helt stille og hun må si noe om hvordan det har vært å skrive sin første bok. Hege har vært her en gang før. Da var det Ingvar Ambjørnsen som var gjest. Hun kikker seg rundt i lokalene og ler. - Det kan jo hende det ikke kommer så mange. Det er tre uker siden boken hennes kom fra trykkeriet. Den kom med bil ned til forlaget. Hege holdt den i hånden, bladde i den, strøk fingrene over bokomslaget og tenkte: - Det er jo dette jeg har ventet på. Nå er det en realitet.En halvtime senere er de ekstra stolene fjernet. 14 mennesker (to venninner, lydtekniker og arrangøren inkludert) fyller det store rommet. Kveldens konferansier er egentlig lydtekniker, han har ikke lest *S* og lurer på om han bør intervjue henne også. Forfatteraften på Studentersamfundet er Hege Åsvangs første offisielle, og foreløpig eneste, opptreden.

Antiklimaks.

I høst lanserte forlagene 26 debutanter, samtidig kom filmen "Reprise" om to kamerater med én felles drøm: Å bli forfattere. En film om dagens generasjon unge. Om 68-årens barn.- Det virker som om alle har lyst til å bli forfatter for tiden. Debutantene kommer i en flom av bøker. Det er et tegn i tiden at det er større interesse for å bli forfatter enn å bli lest, sier NRKs litteraturkritiker Knut Hoem. Han tror få vil leve videre som forfatter. - Når et land med 4 millioner innbyggere produserer 26 debutanter i år ligger det i kortene at de fleste ikke kommer til å bli forfattere og boken de gir ut første gang kan ikke være god. Et så lite land med så få mennesker kan produsere maks to debutanter av verdi hvert år, fastslår han. Stian M. Landgaard er en av debutantene. Han har skrevet boken "Herrer i åndenes rike" som ble utgitt på Aschehoug i høst og skriver nå blogg om debuten sin: "Jeg er ikke blitt nedringt av journalister eller blitt anmeldt til den store gullmedaljen. Salget har heller ikke vært spesielt imponerende utenfor Tromsø, kanskje delvis fordi boken ikke er i bokhandlene andre steder i landet. Stadig hører jeg om folk som har sett etter boken min uten å finne den".- Det kan bli et antiklimaks. Det skjer ikke all verden når en debutbok kommer ut i dag. Mange blir skuffet. Vi prøver å si til dem at de ikke må vente seg all verden, sier redaktør i Cappelen, Eva Grøner. Forlaget får hvert år over nærmere 1000 manus til vurdering. I år kom fem av dem gjennom nåløyet. - Man må ha tålmodighet. Man må ikke være så opptatt av den umiddelbare medieoppmerksomheten, sier hun.

- Alt går min vei.

Hege Åsvang ble overrasket da hun så boken sin i bokhandelen. - Den står på Å, de er jo sortert alfabetisk. Det vil si at den alltid vil stå nederst til høyre. Hva er det? Den blir jo helt bortgjemt. Det er ingen som ser den. Men dagen etter forfatterkvelden på Chateau Neuf bare smiler hun: - Det ble veldig fint. Det ble det. Så du ansiktene? De var så fine de som var der. Jeg så jo alle som satt i baren, men man kan jo ikke tvinge dem inn. De må få lov til å sitte og drikke i fred. For to år siden skrev hun det første kapittelet til boken. Et skrivekurs ga henne selvtilliten til å skrive boken ferdig og følelsen av at hun hadde noe å fortelle - en historie om to venninner som utfordret hverandre. Bare de aller nærmeste visste at hun satt hjemme og skrev på en roman. *S* handler om sex, om selvmord og skam. Da hennes 87-årige nabo hadde lest boken sa hun: "Du verden Hege, det var en frodig tekst". Hege Åsvang har aldri drømt om å skrive en bok. Hun har bare alltid hatt en følelse av at en dag skal hun gi ut en bok.- Helt merkelig egentlig. Men det betyr ikke at jeg ikke har hatt en ydmykhet til det. Jeg trodde så veldig sterkt på det, jeg nesten visste det kom til å skje. Det er mystisk det der. Hvorfor i all verden kan ikke jeg gjøre det når det er så mange andre bøker som blir gitt ut. Hege var på jobb da forlaget ringte, bare tre dager etter at hun hadde sendt inn manuset. Det var en fredag. "Vi har lest manuset ditt, det er veldig bra. Vi vil ha det" sa konsulenten da hun tok telefonen. "Er det sant, Dette er jo helt absurd", svarte Hege. På flybussen, på vei hjem fra Stavanger noen timer senere, kikket hun ut av vinduet. "Dette er en fin dag. Nå er alt veldig bra. Alt går min vei", tenkte hun.

Interessen dalende.

Den danske forfatteren Poul Behrendt skapte furore i Danmark tidligere i år med boken "Dobbeltkontrakten". Han hevder at de fleste bøker dør etter tre uker i dag. - Det har lenge vær stor interesse knyttet til debutantene, men interessen er nok dalende. Oppmerksomheten tenderer til å samle seg om noen få. Det er ikke lenger slik at man automatisk får mye oppmerksomhet fordi man er debutant, sier redaksjonssjef i Gyldendal, Kari Marstein. Formann i forfatterforeningen er enig. - Før fikk debutantene oppmerksomhet, sånn er det ikke lenger. Man må ha noe i tillegg og gjøre noe som ingen andre har gjort før, sier Anne Oterholm. Det var annerledes på 1990-tallet. Den gang da Tiden Forlag og redaktør Geir Gulliksen rekrutterte forfattere i hopetall og media fremstilte dem som popstjerner. Som Linn Ullmann og Karl Ove Knausgård.- De klarte å levere en haug med unge mennesker som alle sammen hadde en touch av å være "den nye vinen". De snakket 90-tallet, de så ut som 90-tallet, de var 90-tallet. Det var hipt å være debutant. De ble solgt inn som unge og kule og media tok imot med takk, sier litteraturkritiker Hoem. Det hele toppet seg i 1999. Det året ble hele 51 debutanter sluppet på markedet. - 90-tallet var et klondyke for debutanten. I dag har debutantene sunket i verdi. Det er ikke så kult å være debutant lenger, sier Hoem.

Lite glamorøst.

Gabriel Michael Vossgraff Moro flyttet nylig inn i et lite hvitt hus omringet av grønne trær, i en av de mest bortgjemte veiene i Holmenkollåsen. Han venter på inspirasjon til å fullføre den andre romanen. Nede i kjelleren står to gamle skrivemaskiner. Det hjalp ikke på skrivelysten. Han flyktet til Berlin, men la bort det han hadde skrevet der. Heller ikke et kontor i byen har hjulpet. Moro kommer ikke videre. På stuebordet ligger en bunke bøker. I fjor debuterte han med romanen "Autobahn", dette er restopplaget som han kjøpte fra forlaget. Aschehoug ville selge dem for 30 kroner stykket på et bakgårdssalg knapt et
år etter utgivelsen. Det likte han ikke og kjøpte like godt alle sammen selv. Boken har nå solgt 435 eksem-
plarer, i tillegg til de 1000 som går
til bibliotekene via innkjøpsordningen.- Å gi ut en bok er ikke veldig glamorøst, sier han. Det største øyeblikket var da forlaget ringte og la igjen en beskjed på svareren om at de ville gi ut boken hans til høsten. Så lykkelig ble Moro at han spanderte champagne på alle vennene på et utested på byen. Et halvt år senere, på Aschehougs pressekonferanse, var han helt tom. I vrimmelen av forfattere og debutanter fikk Moro gå i fred. - Jeg var utrolig nervøs. Jeg visste nesten ikke hva boken handlet om eller hva jeg hadde skrevet. Jeg var skrekkslagen over det som hadde skjedd. Alt dreide seg om dette for meg. Jeg ble fryktelig selvopptatt. Jeg syntes jeg måtte tillate meg det, men det ble slitsomt i lengden. Det går på helsa løs. Jeg var så oppslukt av hvordan det gikk med boken. Ikke av salgstallene, mer av det litterære, av å få en anerkjennelse. Å skrive noe banebrytende, noe nytt. Man innbiller seg jo så mye, sier Moro.Forventningene var skyhøye. Han drømte om å bli oversatt til andre språk. Ukene etter pressekonferansen gikk med til å vente på anmeldelsene. Moro henter frem et album fra bokhyllen halvfullt med avisutklipp. Det inneholder en rekke gode anmeldelser og et par intervjuer. 50 000 kroner rikere ble Moro av boken. Det ble aldri noe 2. opplag, boken ble heller ikke oversatt. Nå lever boken bare hos de bokhandlerne som ikke har solgt ut alle eksemplarene. Og hjemme i stua hos Moro. - Den nye bokbransjeavtalen går ut over debutantene. De forsvinner mye fortere ut av markedet. Debuterer man sent på året risikerer man at det ikke tar mer enn fem måneder før boken selges med 70 prosent rabatt, sukker han.

En offentlig person.

Å gi ut en bok er ikke lett. Å kalle seg forfatter er enda vanskeligere. Da må man ha gitt ut minst to bøker. Forfatterforeningen har et eget utvalg som hvert år vurderer hvem som kan bli medlem. De mener bøkene må ha "litterær verdi" for å bli godkjent.- Foreningen skal ivareta forfatternes interesser og den norske litteraturen. Vi mener det er viktig å opprettholde en diskusjon om litterære bøker. At det er forskjell på bøker, sier Oterholm. Det hviler en aura over det å være forfatter. - Det ligger en overskridelse i det å skrive som virker fascinerende. Jeg ser ikke bort fra at mange tiltrekkes av det å være en offentlig person. De vil synes, være noe annerledes. Tradisjonelt har mange forfattere vært sjenerte. Det har endret seg ganske mye. Mange flere er flinkere til å forholde seg til medier, sier Oterholm.- Det finnes veldig mange en- og toboksforfattere. De tror nok det er mer glamouraktig. Noen klarer å leve av det, men det er forbausende få.

Fire anmeldelser.

Etter forfatterkvelden på Chateau Neuf har Hege Åsvang fått fire anmeldelser av boken på trykk. Bergens Tidende skrev: "Det er ikke mye som provoserer i dagens samfunn, denne romanen vil nok gjøre det". VG mente om boken: ". . . ganske så konstruerte og intetsigende "flatpakkede" sekvenser" og ga den terningkast tre. - Sånn er det bare. Det er naivt å tro at den skal treffe alle. Det har gått mye bedre enn jeg trodde, men hadde jeg ikke vært forberedt på hvordan det er å gi ut en bok hadde jeg nok hatt en helt annen opplevelse.