Viktig, men uforløst

Biografien som genre er vanskelig. Selvbiografien er nesten umulig. Derfor er det et heller dristig prosjekt Kjell Magne Bondevik i går presenterte under tittelen "Et liv i spenning".Utgangspunktet er greit: Bondevik vil fortelle historien om sitt eget liv fra han ble "født av fru Ellingsgård", og til han nå er i aktivt fredsarbeid med sitt eget Oslo-senter som base. Det er et liv som har lite til felles med gjennomsnittsnordmannens - og likevel er det noe svært alminnelig over fortellingen om det.

En sammenhengende livsfortelling.

Samtidig er det noe fascinerende over å følge politikeren Bondevik fra han i desember 1970 holder sitt første innlegg fra Stortingets talerstol - bare 23 år gammel - og til han hele 35 år senere holder sitt siste. Det første handlet om verdens urettferdighet. Det siste er en følelsesladet takk, samt en påminnelse til nasjonens folkevalgte om at politikk er å være i tjeneste for medmennesker, "særlig for dem som trenger det aller mest, både innenfor og utenfor landets grenser".Et av Bondeviks åpenbare ønsker med denne boken er da også å vise sammenhengende tråder i sin egen politiske livsvev. Knapt noe gjør ham mer såret enn når hans samarbeidsvilje utlegges som en jakt på personlig anklages makt og status. Derfor er det så avgjørende for ham å dokumentere langsiktigheten i sitt eget politiske liv med stikkordene verdier, sentrum og samarbeid. Langt på vei lykkes Kjell Magne Bondevik med det. Hvis da hans egen sammenhengende livsfortelling legges til grunn.

Mentalt påholden penn.

Likevel henger ikke boken helt sammen. Kontrasten blir for stor mellom den åpne personlige og politiske fortellingen som preger bokens første del, og den mer fragmentariske, oppramsende og mer reserverte beskrivelsen av hans viktigste år - de over syv statsministerårene.Lesningen tydeliggjør at det bare er et drøyt år siden Kjell Magne Bondevik gikk av som statsminister. Hans nærhet til begivenheter og personer gjør ham forsiktig. Her skrives det med mentalt påholden penn. Bondevik vil så gjerne fortelle sin versjon, men tør det ikke helt. Han lar oss ane konfliktlinjer og mulig politisk dramatikk, men tilslører den flik av kappen vi mener å få øye på.Hvor er motsetningene? Dramaet? Personene?

Stikkord og antydninger.

Jo, det anes alt sammen mellom linjene, men bare i stikkordsform. I det hele tatt dyrker forfatteren Bondevik i siste del av boken stikkordformen slik at det altfor mange ganger blir nesten komisk: I fleng nevner Bondevik at han har hatt besøk av Åge Hareide, et sommerbesøk i Berlin, et knippe brylluper, samt et og annet statsbesøk - alt og alle får sine tilmålte tre-fire linjer.Men hva snakket de om? Gjorde begivenhetene inntrykk? Eller kanskje de bare fløt forbi i en stri strøm? Finnes det en morsom replikk eller historie? Eller en samtale som egget til refleksjon?Det får vi bare unntaksvis vite noe om: For Kjell Magne Bondevik faller dessverre ofte for fristelsen til å gi oss avskrift av sin "7. sans" i stedet for sine tanker og opplevelser.Slik blir dette lett løsrevne fragmenter av et politisk liv. Fragmenter der
også jeg-formen tar overhånd på en måte som overgår de fleste andre
norske politikere som har gitt oss sin selvbiografi.

Åpenhet og nerve.

Det er synd at ikke konsulentene har hatt en hardere hånd med denne delen av boken. Også fordi den står i til dels skarp kontrast til første del der Kjell Magne Bondevik forteller den dramatiske historien om hvordan motsetningene mellom Lars Korvald, Kåre Kristiansen og ham selv langsomt holdt på å slite dem og partiet i stykker. Der er det nerve over den politiske fortellingen han gir oss.Og det er nerve, raseri og frustrasjon over Bjørg Bondeviks brev til norske redaktører. Skrevet i ekte fortvilelse over måten hennes mann behandles på. Brevet ble aldri postlagt, og er sjelden kost i en politikerbiografi. Dypt tankevekkende og drivende skrevet står brevene som en påle som hennes budskap i hans historie.Men når historien om egen sykdom og selverkjennelse fortelles, viser også Kjell Magne Bondevik at han kan gi raust av seg selv. Før han igjen lukker seg for mye inne.

Innsikt i en epoke.

Noen - for eksempel den hær av medarbeidere som takkes i forordet - burde fortalt ham at det finnes andre måter å skrive en selvbiografi på. Kanskje til og med ved å utsette det som ligger for nær til at det tåler den opplysende ærlighet som er en nødvendig forutsetning for at den skal bli vellykket.Tross disse innvendingene vil det politisk interesserte Norge ha glede av Kjell Magne Bondeviks bok. Den gir innsikt i en hel epoke, og vil også være et viktig kildeskrift når historikerne en gang skal tegne bildet av Bondevik og hans tid.

Et lite PS:

Noen faktiske feil er det i alle bøker. Det er for eksempel ikke riktig at Stein Viksveen ble frikjent på grunn av bevisets stilling. Viksveens sak kom aldri så langt som til hovedforhandling - Riksadvokaten henla saken.Og det var ikke NRKs gravearbeid - slik Bondevik later til å tro - som avslørte møbelhandler Arvid Engen og hans mildt sagt spesielle form for "politisk" aktivisme. Det var det Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) som sørget for.