Carsten Jensen nekter seg ingenting i sin sidetunge og overdådige kraftutfoldelse av en bok. "Vi, de druknede" er først og fremst en sjøroman, som i mangt praktisk talt er skrevet i dialog med 1800-tallets store sjøforfattere, Conrad, Melville, Stevenson. Dramatikken er drabelig og høyspent. Det vrimler av oppsiktsvekkende scener, fargerike hendelser, usannsynlige skjebnemøter og grov vold. Det er som om forfatteren insisterer på at det finnes ingen grenser eller sperrer innenfor hans fiksjonsunivers; her er han postmodernist av det hemningsløse slaget. Men selv om han også benytter seg av eldre stilgrep og genrer, er hans fortellerstemme, hans "vi", langt ifra gammeldags og allvitende. Dette kollektive og registrerende "vi" henspiller på de mannlige beboerne i sjøfartsbyen Marstal på den danske øya Ærø, og det dreier seg om både levende og døde - det vil si druknede.
Levebrød og utferdslengsel.
Handlingen, som strekker seg over fire generasjoner, får sin opptakt i den tyskdanske krig og slaget i Eckenförde i 1848, der danskene ble grundig slått. At boken ender ved slutten av en annen krig 4. mai 1945, er ikke tilfeldig. Avslutningen markeres ved en balstyrig dans blant tyske lik på kaien i Marstal, der både levende og døde danser med. Den danner også endepunkt for Marstals vekst og fall som sjøfartsby, samtidig som det i et større perspektiv avslutter Danmarks rolle som sjøfartsnasjon. Ettersom all dyrkbar jord på den lille øya var opptatt av bønder, bygde de andre sine hus tett i tett ut mot havnen. Eneste vei til levebrød og fortjeneste var sjøen, men Jensen legger dertil stor vekt på den utferdslengsel som preget mennene i generasjon etter generasjon. Sjømennene kunne være borte fra familien i ett, to eller tre år, og sjømannshustruene måtte ta i tu med barna og alt arbeid ellers. "En generalprøve på enketilværelsen," skriver Jensen.Marstal ble kalt konenes by, men med det store antall sjømenn som aldri kom tilbake, ble den også kalt enkenes by. Det skal til sist bli en enke, Klara Friis, som gir Marstal dødsstøtet som sjøfartsby. En gang var den Danmarks nest største, bare slått av København.
Rivende utvikling.
I løpet av disse hundre årene fant det sted en rivende utvikling - på godt og ondt. Seilskutene ble avløst av dampskipet, den første verdenskrig forsynte seg grovt av Marstals menn, verft, rederier og børskapitalisme gjorde seg gjeldende. Tidligere ledet alle sentrale gater til havnen, men i tverrgatene reises det butikker der konene og enkene vanker. I Jensens stiliserte fortellerkunst fremstår personene nødvendigvis som typer. Laurids forlater byen og bosetter seg på Samoa. Hans sønn Albert, som etter et langt sjømannsliv blir en rik mann, finner faren etter mange års leting, men forlater ham i dyp skuffelse. Marstaleren Herman er, i likhet med den engelske styrmannen O'Connor, inkarnasjonen av menneskelig ondskap. Samtidig er de kanskje de frieste menn i boken. Klaras sønn seiler under den annen verdenskrig og opplever dramatikk nok for flere liv."Vi, de druknede" er den beste romanen jeg har lest på år og dag.
