Islandske Hallgrímur Helgason fikk et skikkelig gjennombrudd med "101 Reykjavik", en rå og rockete roman. "Islands forfatter" er en annen type bok, med mange fortellerplan, et helt ut originalt og dristig kompositorisk grep, og også med stor plass for refleksjon og sivilisasjonskritikk. Men språket er ikke mindre vitalt enn i den mer endimensjonale gjennombruddsromanen.

Ekko fra Laxness.

Mye, svært mye, minner om en karikert Laxness-biografi. Hovedpersonen kalles "höfundur Íslands", som kan bety både Islands forfatter og forfatteren av Island, og han våkner ved bokens begynnelse i en bakke i en bortgjemt dal ved at en liten gutt rører ved ham. Han vet ikke hvor han er og ikke om han er levende eller død. Etter hvert går det opp både for den gamle mannen, forfatteren Einar J. Grímsson med de mange Laxness-likheter, og for leseren at han har våknet opp fra de døde til nytt liv i sin egen litteratur. Laxness-lesere kan høre gjentatte ekko i tunet fra "Sjálfstætt fólk" og gjense den evige bonden Bjartur í Sumarhúsum. Og så sannelig har Hallgrímur Helgason maktet den vanskelige kunst å igjen gripe leserne med gammeldags fortellerstil og historier fra bondelivet slik det var før det hele ble mekanisert. Ja, så god er han her at han klarer å få en forherdet litterat til å beveges av historien om en saueflokk som må slaktes ned. Og jentungen Eivis glir rett inn i de store kvinneportretter i islandsk fortellekunst, dette er et skilderi som kan røre et fjell til tårer.

Flere bøker i én.

Men det er mye mer: Hallgrímur Helgason skriver minst tre bøker i én og samme bok. Her finner vi en studie i islandsk kulturhistorie og om én forfatters herrevelde i landets åndsliv, her finner vi et skarpt oppgjør med rådende 1900-tallsmyter i Europa, her leser vi en bevegende bygdefortelling og her er spørsmålet om forholdet mellom en forfatter og hans verk satt på knivspissen. Å jo, fortellingen har fremdeles en mektig, bevegende kraft. Samtidig er Hallgrímur Helgason seg bevisst det problematiske i å gjenskape en tradisjon og en stil, og hans kommentarer fremkommer oftest i form av forflytninger i tid og sted, og i lengre essayistiske deler.

Kommunismen og nazismen.

Det siste er bl.a. knyttet til en del av Laxness-biografien som fremdeles er et ømtålig tema på Island, nemlig Laxness´ forhold til kommunismen. Hovedpersonen i "Islands forfatter", Einar J. Grímsson, avlegger som Laxness visitt i Moskva som en ukritisk besøkende i Stalins rike. Dette forfølger "vår" forfatter/hovedperson som en mare romanen igjennom, og her stilles spørsmålet om hvorfor dette aldri ble åpent diskutert, slik Hamsuns nazivennlighet jo fremdeles hefter ved Norges fremste romanforfatter. Norske forfattere og kunstnere spiller en viss rolle i romanen, nettopp Hamsun er viktig også her - og gjenspeiler samtidig Laxness' Hamsun-kompleks. Men sterkest er den essayistiske delen mot romanens ende, der Hallgrímur Helgason lar sin gamle forfatter si at han forakter denne "epoken som dyrket seksuallivet, men foraktet barn", da "verdenskommunismen ble til verdenskommunikasjonen. Proletarer i alle land ble ett. Stalins vev ble yankeenes nett." Videre "vi hadde kjempet for forbedringer for allmennheten, men fikk dens kultur i hodet. Jeg forsonet meg ikke med at sluttsummen i det regnestykket som var dette hundreåret, skulle bli en tatovert og umælende amerikaner med tyggis i kjeften, ormemusikk i ørene, pornobilder for øynene, anabole steroider i årene og et tåpelig flir om leppene."

Blandet oversettelse.

Jeg er imponert over oversetterens meddiktende innsats. Men stundom har det gått altfor fort. Det er åpenbare inkonsekvenser i navneformer, noen ganger fastholdes de islandske person- og stedsnavnene, andre ganger oversettes de til tilsvarende norske navn. Noen ganger forekommer de tilmed i dativsform. Det forekommer meg også uforståelig at islandske navn, gjengitt med sine ð-er og þ-er, står sammen med omskrivninger av avisnavnet Morgunn til Morgen (det er jo velkjente Morgunblaðið det siktes til). Det er store inkonsekvenser. Det er også noen få eksempler på uforståelige oversettelser, f.eks. der det på Island velkjente ordet föðurland - for lang ullunderbukse - blir til fedreland på norsk.