Kanskje har det med å gjøre at hun ikke er av den selveksponerende typen, eller kanskje er det fordi det går noen år mellom hver diktsamling - uansett er det som om jeg gjenoppdager Hanne Bramness hver gang hun kommer med en ny bok: Plutselig er hun der igjen, med dikt som er spinkle og kraftfulle på én gang, stringente og fokuserte - til stede.Om Bramness ikke er blant de forfatterne som er mest synlige i mediene, så har hun likevel - etter at hun debuterte i 1983, og særlig med de seneste samlingene, "Nattens kontinent" (1992), "Revolusjonselegier" (1996) og "Regnet i Buenos Aires" (2002) - etablert seg som en av de sentrale poetene i sin generasjon. Nylig fikk hun Dobloug-prisen for forfatterskapet sitt, som også innbefatter flere bøker for ungdom og en rekke gjendiktninger, blant annet i serien "Stemmens kontinent", som hun selv er redaktør for.

Tilbakeholdt.

Bramness' tekster virker stillferdige og beherskede, men med en sterk emosjonell ladning. Nettopp tilbakeholdelse er for øvrig et tema i mange av diktene i den nye boken, som her, i diktet "Det synlige og usynlige", som tittelen "Salt på øyet" synes å være avledet fra: "Slik skyggene er om våren skarpe likevel gjennomsiktige / er også menneskenes ansikter der de passerer . . . Vinteren har tæret på dem slik salt kan etse øyet / vårlufta tapper dem så beinet tegnes klarere / i matte kinn . . . Jeg leser på de bleke leppene at det snart kan skje en eksplosjon."

Paradoksal.

"Salt på øyet" er for øvrig både formelt og innholdsmessig mer variert enn den stramt komponerte forrige diktsamlingen, men også denne gangen finnes det et tydelig sorgmotiv. Gjennomgående er også en forkjærlighet for det underlige, det drømmeaktige; underveis i lesningen må jeg stadig revurdere forståelsen av tekstenes referensialitet. Her, som i det øvrige forfatterskapet, fremstår Bramness' skrift som grunnleggende paradoksal, tvisynt: Hun kombinerer til stadighet motsetninger som fortid og nåtid, lys og mørke, støy og stillhet, varmt og kaldt, tørt og vått - det elementært konkrete, bokstavelige, og det metafysiske, metaforiske.Om ikke alle diktene i "Salt på øyet" er like sterke, så er det likevel en henvendelse her som holder på meg boken igjennom, og en rekke bilder og formuleringer som sitter. Særlig inntrykk gjør fremstillingene av uvirkelighetsfølelse i konfrontasjon med døden: "Hvem ligger i kista / Hvordan kan jeg ha glemt dette? / Noen puster meg varmt i nakken / holder meg rundt skuldrene med fremmede fingre / Det er bare snøen å holde seg fast i".