Av og til kan man bli litt opphengt i forsiden på en bok. Når det gjelder Torgeir Schjervens. . . nei, unnskyld, det står ikke Torgeir på omslaget, bare "T." - når det gjelder T. Schjervens nye diktsamling, skyldes det den merkelige, gammelmodige tittelen, som til å begynne med var komplett umulig å huske, men som jeg nå, med en viss møye, kan hale frem ved behov: "Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk". . . Kalligrafen Christopher Haanes' design understreker det barokt snirklete, og medvirker til at jeg assosierer til musikk av Bach - i tillegg til musikk i ganske andre kategorier - som har gitt meg nettopp den opplevelsen Schjervens tittel beskriver, av en grensetilstand mellom fortvilelse og triumf, skjønnhet og smerte.

Paradoks.

Som i Schjervens forrige, syvende bok, "I anledning dagen" (2002), som tok utgangspunkt i hendelsene 11. september 2001, blandes dagsaktuelle referanser og poetisk symbolikk, i en skrift som kan være både satirisk og alvorsstemt. Jeg kan ikke påstå at den nye boken gir meg en opplevelse fullt så intens som den det vises til i tittelen, men det er et slags motsetningsfullt sug her, mellom frustrasjon over tingenes, verdens tilstand, og en påtagelig estetisk glede: "Og jeg sov og så / en regnbue som brakk, og hele / spekteret sprang lekk og drysset ut en aftenhimmel, / hovedsakelig purpurrød og potte tett / av gilde sommerfugler. . ."

Gjentagelse.

Schjervens skrift er sterkt gjentagelsesdrevet. Diktene virker syngende og rytmisk insisterende, samtidig sikrer variasjonene og forskyvningene at det skjer noen mentale forflytninger. Noen dikt fremstår som improvisasjoner over kjente sitater - eksempelvis fra Bibelen, fra Ulf Lundells "Öppna landskap" og - helt innledningsvis - fra Gunnar Ekelöfs "Sent på jorden" (1932): ". . . Det er sent og vi snakker ikke om det / Jeg sier ikke noe og du sier ikke noe / Det er stille, jorden dreier og vi tier / Det er så sent at det ikke er sent mer. . ."Men jeg anser de kortere diktene for de beste i denne boken, og noen steder synes jeg Schjerven henfaller til anmassende pratsomhet, som i bokens lengste dikt, "Jeg tror Gud sover, og vil nødig forstyrre", som utgjør en alternativ, forslagsvis "trosbekjennelse". Da er "bruksdiktet" med tittelen "Allah Akbar / Bønn for barna i Gaza" langt enklere, men samtidig mer virkningsfullt: ". . . Allah Akbar / Hold dem / om det fins hold / Hold dem / hos deg. . ."