Noen bøker er det best å gi seg i kast med uten å vite stort om dem på forhånd. En slik bok er Oddmund Hagens nye roman "Vinterbarn". Så vil du ikke vite mer enn at det er en typisk kresen Hagen-utgivelse, får du heller slutte å lese her.En av oppgavene mine som anmelder er like fullt å sette litteratur inn i en sammenheng, og derfor kan jeg ikke la være å avsløre at romanen umiddelbart får meg til å tenke på Aksel Sandemoses klassiker "Det svundne er en drøm". Begge handler nemlig om menn som i godt voksen alder reiser tilbake til barndommens tapte rike for å forstå noe om seg selv, begge opererer med fundamentalt upålitelige fortellere for dermed å skape tvil og forvirring hos leseren, og begge står etter hvert frem som psykologiske thrillere.

Jubileum.

La det være nok sagt om Sandemose-forbindelsen. Like interessant er det at Oddmund Hagen, som i år kan se tilbake på 30 år som forfatter (han debuterte i 1977 med diktsamlingen "Kvardagar"), utrettelig holder på med sitt. Jeg har bare lest en brøkdel av det han har skrevet, men det er åpenbart at i hvert fall mange av prosabøkene hans har en ualminnelig tett indre sammenheng. Forlaget betegner da også "Vinterbarn" som siste del av en trilogi som starter med "Utmark" fra 1996 og fortsetter med "Stemmer, steg", som kom i 2002. I samtlige utgivelser dreier det seg altså om å reise tilbake til "denne øya", stedet der den navnløse hovedpersonen har vokst opp, og som han betrakter med et utpreget nostalgisk blikk. Det landskapet han kjenner, eksisterer ikke lenger, det er invadert av pøblete "byfolk langs heile stranda bortover, oppkomlingar som poserer med pengane sine i dei nye palassa dei har bygd (. . .)". Både metaforisk og bokstavelig kretser altså boken om følelsen av å være stengt ute fra sin egen fortid.

Bedragersk.

Om hovedpersonen er nostalgisk, betyr ikke det at utgivelsen som sådan er det samme. Etter å ha lest noen sider, irriterte jeg meg riktignok en god del over et tilsynelatende sammenfall mellom fortellerens ensidige holdninger og det vi kan kalle romanens norm, men snart måtte jeg innse at spillet mellom de ulike instansene i teksten langt fra er så enkelt. Den tilforlatelige overflaten er med andre ord et bedrag.Jeg skulle gjerne ha sitert lange passasjer fra "Vinterbarn" for å demonstrere Hagens særpregede, hvileløse stil. Her må jeg imidlertid nøye meg med å klargjøre et par karakteristiske trekk. En ting er at de tre siste romanene alle er holdt i en gjennomført du-form som viser frem hovedpersonens psykologiske distanse til seg selv. Enda viktigere for den hektiske, sugende stilen er det at historien konsekvent blir fortalt i presens, og at kommaet blir brukt langt flittigere enn punktumet. De to virkemidlene sammen pisker leseren videre i en fortelling som bare går og går, og som det er vanskelig å legge fra seg før punktumet endelig er nådd.