Kaupang i Tjølling, nå i Larvik kommune, står helt sentralt i utforskningen av den tidligste urbaniseringen i Norge og Norden. I 2000-2003 ble det gjennomført omfattende arkeologiske forskningsgravninger der, og i disse dager foreligger første bind av de vitenskapelige publikasjonene fra Kaupang-prosjektet. Det er blitt en stor og uvanlig rikholdig bok på høyt faglig nivå, hele veien eksemplarisk illustrert. Den gir grunnleggende ny viten om den handels- og håndverksbosetningen som har satt spor i gårdsnavnet Kaupang, og det er åpenbart at vi her står overfor et viktig tilsprang til urbanisering. Men kom kaupangen i sin levetid på 800-tallet og et stykke inn på 900-tallet også til å utvikle seg til den første virkelige byen på nåværende norsk grunn?

Nye tolkninger.

I Kaupang-boken står en rekke spesialister bak utførlige kapitler om stedsnavn og forskjellige naturvitenskapelige undersøkelser. Ryggraden i fremstillingen danner grundige arkeologiske redegjørelser for det som er funnet og registrert i gravfeltene ved Kaupang (Frans-Arne Stylegar), i selve kaupangsområdet (Lars Pilø og Unn Pedersen) og i Skiringssal-området nordenfor (Dagfinn Skre). I siste hoveddel gjør prosjektleder og redaktør Dagfinn Skre et djervt fremstøt mot et samlende bilde av utviklingen i Skiringssal med Kaupang fra jernalderen gjennom vikingtiden (ca. 800- 1050) og inn i den følgende middelalderen. Han legger for dagen stor kombinasjonsevne og skapende fantasi i tolkningen av det samlede arkeologiske og skriftlige kildematerialet, og trekker samtidig inn et bredt spektrum av sammenlignbare nordiske forhold. Selv om kildesituasjonen - som han åpent vedgår - gjør mye i hans helhetsbilde usikkert, bringer det forskningen et langt skritt videre, også når det stimulerer til motforestillinger og alternative tolkninger.

Spennende.

Skre lykkes godt i å forsvare den tradisjonelle tidfestingen av skaldekvadet Ynglingatal til slutten av 800-tallet, mot historikeren Claus Krags argumenter for at det er et langt senere islandsk lærdomsdikt. Slik åpner han for å utnytte kvadet til å kartlegge den tilknytning seks generasjoner av ynglingeherskere i Vestfold hadde til Skiringssal på 700- og 800-tallet. Dette i forhold til den danske kongemakten, som han med god grunn mener grunnla Kaupang omkring 800. Det er spennende å følge Skre når han på grunnlag av problematiske stedsnavn og stedsbeskrivelser i Ynglingatal argumenterer for at ynglingene var småkonger som trakk seg unna nordover for dansk overmakt og vendte tilbake til Skiringssal da det danske kongedømmet ble forbigående svekket over midten av 800-tallet. Men når det i en samtidig frankisk annalnotis heter at to danske konger i 813 gjenopprettet sitt herredømme over Vestfold på sitt rikes nordvestgrense etter en reisning av "høvdinger og folk", kan det vel like gjerne tyde på at ynglingene nå var redusert til danske understyrere, om enn gjenstridige sådanne?

Planmessig.

En hovedkonklusjon etter utgravningene i Kaupang er at det sentrale bosetningsområdet fra starten ble planmessig stykket opp i parseller. Etter noen få år med sesongmessig virksomhet ble det bygd hus på parsellene. Sammen med andre funnomstendigheter blir dette tatt til inntekt for permanent tettbosetning, et grunnleggende kjennetegn ved en by. Funnmaterialet viser også at Kaupang var et knutepunkt i et økonomisk nettverk som omfattet det nordvesteuropeiske kontinentet, østersjøområdet og De britiske øyer.Alt i alt virker det sannsynlig at Kaupang fikk helårlig bosetning. Men bevaringsforholdene i grunnen er svært dårlige og bosetningssporene svake, og det blir antydet at mangel på spor av en klart menneskepåvirket insektfauna kan skyldes at helårsbosetningen var kortvarig eller utsatt for avbrudd. Blant annet derfor er det ikke selvsagt at Kaupang, slik det gjøres, bør settes helt og fullt på linje med de mer permanente danske stedene Hedeby og Ribe og det svenske Birka som den fjerde av de første virkelige byene i Norden. Den foreliggende boken har stor verdi også fordi den gir et konkret grunnlag for slik videregående komparativ drøfting.
Knut Helle er professor emeritus i middelalderhistorie, Universitetet i Bergen