Joshua Keys barndomshjem var en husvogn i Guthrie, Oklahoma. I oppveksten var han omgitt av våpen, mens bøker og aviser var et sjeldent syn. Vold var en del av hverdagen. Joshua ble en tøffing. Han var ikke gamle karen før han lærte å skyte, drikke og kjøre bil. Skolegang ble det derimot mindre av. Hæren lokket med sikker inntekt, betalt opplæring og muligheter til å se spennende steder i fjerne land. Joshua var flink med hendene. Hans beskjedne drøm var et kurs i sveising. Tjeneste i utlandet ville han helst unngå og fikk forsikringer om at han ikke hadde noe å frykte. Han forsto ikke at løftene sitter løst hos vervingsoffiserer som har store kvoter å fylle.

Muslimer er terrorister.

Rekruttskolen ble første møte med det virkelige militærlivet. Disiplinen var knallhard. Snart ble det tydelig at bestemmelsesstedet var Irak. Joshua hadde aldri brydd seg om politikk, men betraktet seg som en ekte patriot. Han aksepterte uten videre at invasjonen i Irak var nødvendig for å ta knekken på terroristene. Offiserene lærte rekruttene at irakerne - "sandniggerne" - var potensielle terrorister. Budskapet var at alle muslimer kunne betraktes som terrorister.Tjenesten i Irak varte fra april til november 2003. Joshua var stasjonert i byene Ramadi, Fallujah og Habbaniyah i det urolige området vest for Bagdad. Mot slutten tjenestegjorde han i Al-Qaim på grensen til Syria.

Uoversiktlig.

Krigshverdagen i Irak ble et sjokk. Amerikanerne var ikke forberedt på en konflikt der granater og raketter stadig ble avfyrt mot dem, men der de ikke møtte fienden ansikt til ansikt. Soldatene så aldri andre enn sivile irakere. Okkupasjonen gikk hardt ut over sivilbefolkningen. Joshua var med i en gruppe som nesten hver natt stormet privathus på jakt etter terrorister. De fant ingen.Først ble døren til huset sprengt, så stormet soldatene inn. Alle personer av hankjønn over 1,50 meter ble arrestert og sendt bort. Inventar ble endevendt og ofte knust. Mange ganger ble vegger og gulv brutt opp. Joshua deltok i minst 200 slike aksjoner.Soldatene slet med tungt utstyr i opptil 50 graders varme. Mye av aktiviteten foregikk om natten, da det var kjøligere. Mannskapene levde i konstant underskudd på søvn, ettersom de ofte bare fikk hvile et par timer i sammenheng.

Alltid på vakt.

Det verste var den konstante følelsen av utrygghet. Her fantes ingen front, så angrep kunne komme fra alle kanter. Amerikanerne måtte holde sammen og stole på at de hadde overlegne våpen. Joshua Keys viktigste innvending mot krigen er den unødvendige brutaliteten. Boken er full av voldsepisoder. Mange ganger fører frykt hos soldatene til at de overreagerer ekstremt. Iblant virker det som om sadisme og drapslyst får lov til å herje fritt, som når en syv år gammel iraksk jente blir skutt ihjel. Hun ville bare be om mat. Forfatteren feller en hard dom over offiserene. Det skal svært mye til før de griper inn mot soldater som går for langt.

Gikk i dekning.

Etter et drøyt halvår i Irak var Joshua Key så nedkjørt at han ikke orket mer. Hjemme på to ukers permisjon bestemte han seg for å desertere. Først flyttet han og familien mellom forskjellige adresser i USA, så tok de seg over grensen til Canada. Joshua Key har ikke selv skrevet beretningen om sitt liv, men har fortalt historien til den canadiske journalisten og forfatteren Lawrence Hill. De har samarbeidet nært om utformingen av teksten. Språkbruken er troverdig - enkle, korte setninger og knappe beskrivelser. Hovedpersonen innskrenker seg til å fortelle om ting han selv har sett og opplevd. Vi får banket inn at soldatlivet gjør alle til dårligere mennesker."Desertørens beretning" er ikke stedet for vidløftige analyser og historiske overblikk. Boken gir likevel verdifull innsikt. Ikke bare om Irak, men kanskje vel så mye om USA.