Til en liten by i Sibir, et sted mellom Omsk og Krasnojarsk, kommer en dag i 1919 en skitten og ustelt mann ved navn Samarin. Han påstår at han er flyktet fra en fangeleir langt mot nord, der han i årevis hadde sittet som politisk fange. Etterhvert skal sannheten avdekkes, på tvers av Samarins beretning blant annet om at han kom ut av fangeleiren sammen med en fyr som hadde tatt ham med som "matreserve".

Engler.

Byen han kommer til er ikke akkurat noen gjennomsnittssamfunn. Jatsyk styres for tiden av et kompani tsjekkiske militære. Dessuten er byen befolket av mennesker som tilhører en særegen liten sekt som kaller seg kristne, men som har det spesielle ved seg at de mener at man oppnår frelse, likefrem englestatus i et jordisk Paradis, ved bokstavelig talt å kaste helvetets nøkler på bålet: å skjære av seg de ytre genitalia. Sekten - skoptserne - er en historisk realitet. Likeså de tsjekkiske soldatenes nærvær i Sibir; de kom til de kanter i 1914 for å slåss på tsarens side, senere på de hvites side mot bolsjevikene. Den europeiske krigen er over, men slett ikke striden mellom de hvite og de fremrykkende bolsjeviker. Nå truer de røde styrker også Jatsyk. I Jatsyk bor dessuten en vakker kvinne med sin sønn - byens eneste barn. Hun er kommet flyttende hit fordi hennes tidligere mann Balasjov - nå leder blant evnukkene - bor der. Han var en gang en av tsarens husarer, men lot seg altså kastrere. Nå går kvinnen Anna for å være krigsenke og anses som en "Satans niese": "Hun røykte, hun drakk, hun spiste kjøtt, hun ba aldri, hun var en hore, hun trodde ikke på at amputasjon og kjønnslemlestelse kunne forvandle mennesker til engler... hun elsket verden mer enn hun lengtet etter Himmelen eller fryktet Helvete."Den lille tsjekkiske styrken ledes av den despotiske kaptein Matula, hvis stahet har hindret dem i å komme seg av gårde mot Vladivostok og videre til det som i deres årelange fravær var blitt deres nye hjemland, Tsjekkoslovakia. Blant offiserene er en outsider, den jødiske løytnant Mutz. Han etablerer nær kontakt med et annet av de mer "normale" menneskene i denne byen, Anna. Etterhvert stiger disse to frem som de sentrale, menneskelige skikkelser, midt oppe i all ekstremismen er de i stand til å forholde seg med kjærlighet til de jordiske ting, og til mennesker.

Kjærlighetsoffer.

Det er mye brutalitet i denne romanen. Terror og krig, vold, kannibalisme og kastrasjon. Men det tilkommer også fremstillinger av kjærlighet, uttrykt på motstridende vis. Det finnes dessuten, fremgår det, groteske former for religiøs og politisk ekstremisme som kan få noen til å mene at det som ellers anses som bare ondt og grusomt, kannibalisme og kjønnslemlestelse, må betraktes som kjærlighetshandlinger, som kjærlighetsoffer: Hat til kroppens og dens lyster - og utnyttelse av andres kropper til næring for ens egen. "Det som ser ut som en udåd mot et enkeltmenneske, er folkets kjærlighetsdåd til dets fremtids beste," mener Samarin. Her gis minnelser om Raskolnikov. Vi befinner oss på et vis i et conradsk "Mørkets hjerte".Den skotske journalist og forfatter James Meek har skrevet en overveldende roman, med en sterk og levende fremstilling av historiske forhold og mentalitet, grusomhet og skjønnhet i forening. Vi blir fanget inn av en intens, episk veldreiet beretning som ikke bare, som tittelen sier, tar oss med til "Kjærlighetens utposter", men også til menneskelivets. To sider av samme sak.