Det skal godt gjøres ikke å ha hørt om den legendariske forføreren Don Juan, som jo er mer et begrep enn en person. Men hvor mange har lest Lord Byrons store episke diktverk "Don Juan" fra 1819? Her i landet er det nok ikke så mange, ettersom det først nå er i ferd med å bli tilgjengelig i moderne norsk språkdrakt. Geir Uthaug, som fra før av står bak en rekke andre gjendiktninger av engelsk romantikk, har nå gitt ut de første 5 av i alt 17 cantos.

En veritabel helt.

I de ulike kunstneriske fremstillingene av Don Juan er det varierende hvorvidt han er beskrevet som en rå og hjerteløs forfører eller om han faktisk har dype følelser for de kvinnene han er involvert med. Lord Byrons Don Juan er i den sistnevnte kategorien. Han fremstår nærmest som edel og uskyldig: en varmblodig, omtenksom unggutt som stort sett ikke gjør annet enn å besvare det begjæret han møtes med. I moderne terminologi kan han karakteriseres som seriemonogam, og her møter vi ham med de tre første kvinnene i hans liv: Julia, som er gift med en mye eldre mann og som Juan tvinges til å reise fra da forholdet oppdages; Haidée, en gresk rikmannsdatter som dør av sorg da faren jager Juan bort og til slutt Gulbeyaz, en sultans kone som kjøper Juan som slave: "Alt hun begjærte fikk hun; det ble lagt / for hennes føtter, slik var denne fruen."

Provokativt.

Ut fra det som fortelles om Don Juan, er det vanskelig å forstå at teksten vakte så voldsom forargelse i sin samtid. Men Lord Byron holder seg slett ikke bare til selve historien - han faller stadig ut i forskjellige digresjoner, hvor han kommer med metakommentarer og meninger som det er lettere å forstå at virket provoserende. En ting er at han skriver kritisk om ekteskapet som en institusjon som tar livet av kjærligheten: "Det er forferdelig trist, og alles tap . . . at ekte kjærlighet og ekteskap / kan sjelden eller aldri kombineres." Dessuten bruker han diktet til å komme med noen særdeles lite flatterende karakteristikker av samtidige dikterkolleger. Det går særlig ut over den nå glemte hoffpoeten Robert Southey, eller "Bob" som Byron kaller ham, men også de for oss mer kjente Wordsworth og Coleridge får unngjelde. I motsetning til Southey står Lord Byron for en radikal dikterkunst som bevisst stiller seg kritisk til og definerer seg uavhengig av politiske maktinstitusjoner - eksempelvis setter han i "Don Juan" fokus på samfunnsonder som slavehandel og krigføring.

Oversettelsens offer.

Det er et imponerende arbeid Uthaug har nedlagt i å få overført de første delene av "Don Juan" til norsk. Men selv om store deler av den norske teksten fungerer godt, er jeg dessverre ikke overbevist. Jeg synes det er vel mye som må ofres på formens, enderimets alter. Noen steder forekommer det nødløsninger som får det til å vrenge seg i meg, og av og til mister setningene mening slik at jeg må konsultere originalteksten for å finne ut hva som egentlig foregår. Jeg synes det er grunn til å spørre hvorfor det anses som en selvfølge at form er viktigere enn innhold i forbindelse med gjendiktning av klassikere. Jeg skulle faktisk svært gjerne ha lest en gjendiktning av Lord Byrons "Don Juan" på frie vers, noe som ville kunne tillate en større trofasthet og presisjon i gjengivelsen av innholdet, formuleringene, bildene og som dermed i større grad ville kunne aktualisere teksten for dagens lesere.