Lavmælt og godt om Oscar Torp

En svært informativ, velskrevet og stillfarende biografi om en sentral norsk politiker som nesten er gått i glemmeboken.

«OSCAR TORP. EN POLITISK BIOGRAFI»
Det er mye god og interessant norsk 1900-tallshistorie i Hans Olav Lahlums bok om Oscar Torp, en sentral norsk politiker som oppnådde noe så enestående som å være statsminister i over tre år under Gerhardsen-epoken. For den som husker ham fra statsministerstolen, virker det litt underlig å se ham omtalt som nesten glemt, men naturligvis er det riktig i dag, innpå 50 år etter at han døde. Det er på høy tid at han kunne få en grundig og avbalansert biografi.

Leservennlig.

Lahlums bok er lavmælt, og han har klart det kunststykke å gjøre den forbrukervennlig og leservennlig på tre helt ulike nivåer: Den jevnt interesserte kan nøye seg med teksten og vil få svært mye ut av den. Utdypende redegjørelser finnes i fotnotene, som er samlet på de siste 108 sidene, og der, for de spesielt vitebegjærlige, er det også fyldige henvisninger til annen litteratur.Torp var en nøktern mann. Slik er tonen i boken også - enda hans liv var dramatisk nok. Hans far reiste til Canada da Oscar var syv år. Faren sendte jevnlig penger, men det ble ikke til stort mer enn at hans mor så vidt holdt sulten unna. Gutten begynte i arbeidslivet som 14-åring. Da var faren på vei hjem, men det eneste som nådde familien, var et brev fra Liverpool om at Anton Fredrik Torp var blitt syk og var avgått ved døden like før båten nådde havn. Så ble det livets skole.Sin største innsats som politiker gjorde Torp kanskje den 9. april 1940. Kongehuset og Regjeringen forlot byen med det velkjente ekstratoget til Hamar, men finansminister Torp ble igjen i Akersgata og sørget for første etappe av gulltransporten - før han forlot bygningen rett foran nesen på tyskerne. Da hadde han i noen år forgjeves arbeidet og talt for større forsvarsbevilgninger. Han så krigsfaren, og han ble blokkert av fredspolitikerne Johan Nygaardsvold og Halvdan Koht, henholdsvis statsminister og utenriksminister.

Pådriver.

Lenge før Hitlers maktovertagelse hadde Torp markert seg som en djerv motstander av diktaturet. Som utsending til Den kommunistiske internasjonales kongress i Kreml i 1922 avviste han vertskapets krav om at Arbeiderpartiet skulle underordne seg Moskva. Da var han 29 år gammel, og delegasjonsleder. Det ble ikke glemt; han ble i alle år uglesett av kommunistene - mest, selvsagt, da han var en av pådriverne for norsk NATO-medlemskap på slutten av 1940-tallet. Det var få politikere han hadde mindre sans for enn utenriksminister Halvdan Koht, kanskje fordi Torp gjerne likte å rådføre seg med andre. Når Koht hadde trukket en konklusjon, begrunnet han sitt synspunkt med at "eg har rådført meg med meg sjølv". Departementssekretær Unni Diesen, en av Kohts venninner under og etter krigen, er sitert for dette gullkornet: "(Jeg fikk) slett ikke inntrykk av at Torp er en så grei kar som de sier, jeg var forbauset over den måten han opptrådte på." Med sitt svært stødige familieliv var Torp blant dem som ikke så med helt blide øyne på utenriksministerens fritidssysler.

Forholdet til Gerhardsen.

Lahlum gjør sitt beste for å kaste lys over et uløst spørsmål i Arbeiderpartiets historie: Hvordan var egentlig forholdet mellom Torp og Einar Gerhardsen? Her er det fremdeles mørke kroker, og det er ikke Lahlums skyld. Da Torp kom hjem fra London 13. mai 1945, ifølge med forsvarssjefen, kronprins Olav, satt Gerhardsen på hans plass på partikontoret, og det var tydelig at han ikke hadde tenkt å flytte seg. Dermed ble Torp eksformann. Lahlum nevner flere omstendigheter som tyder på at Torp ikke var Gerhardsens førstevalg i 1951, da landsfaderen hadde bestemt seg for å forlate statsministerposten. Antagelig ønsket han Sverre Støstad, men han var rådmann i Trondheim og syntes det var å foretrekke. Så ble det Torp, som ble overrasket da Gerhardsen fortalte ham at et statsministerskifte foresto. Det var heller ikke vakkert da Gerhardsen - fremdeles partiformann - manøvrerte seg tilbake til rollen som regjeringssjef ved årsskiftet 1954-1955. Lahlum går svært langt i retning av å renvaske Torp for de bebreidelser som er rettet mot ham for general Carl Gustav Fleischers død. Fleischer følte seg forbigått da han ikke ble forsvarssjef i London. Han tok sitt liv i desember 1942. Fleischer-falanksens synspunkter er fremlagt i general Torkel Hovlands bok om generalen, og her levnes ikke Torp mye ære. Men det står fast at Fleischer hadde temmelig sære oppfatninger om maktforholdet mellom politiske og militære myndigheter, og at de vanskelig kunne forenes med London-regjeringens.

Gripende.

Sluttattesten er datert 2. mai 1958, et gripende personlig brev fra kong Olav til Kari Torp, håndskrevet dagen etter Torps plutselige bortgang. Kongen omtaler seg selv om en Torps tidligere underordnede, og sier: "Han var vel den politiker jeg kjente best og på mange vis satte størst pris på ... Norge har mistet en av sine mest trofaste og dyktige sønner." Ingen selvsagt epilog fra en konge for en politiker som hadde stått frem på torget og ropt på revolt.

OSCAR TORP (1893-1958)

Formann i Det norske Arbeiderparti 1923-1945.Stortingsrepresentant, sosialminister, finansminister, forsyningsminister, forsvarsminister, statsminister 1951-1955, stortingspresident, fylkesmann.

Flere bilder

Oscar Torp var en nøktern mann. Slik er tonen i boken også - enda hans liv var dramatisk nok. FOTO: AFTENPOSTEN