"Fortell om antisemittismen i Europa!" Omtrent slik lød oppfordringen til en norsk journalist under en middag med amerikanske politikere og byråkrater for noen år siden. Min kollega, som fortalte om hendelsen da han kom hjem til Norge, hadde for en gangs skyld store problemer med å finne ord. Ikke hadde han registrert noen antisemittisk bølge i Europa. Men damen ved hans side insisterte.Den videre samtalen avslørte at "antisemittisme" kunne oversettes med "skarp kritikk av Israel". Den lille episoden fra et middagsselskap i Washington viste en kulturkonflikt. Dette terrenget går Norman G. Finkelstein inn i når han drøfter "misbruk av antisemittismebegrepet". Hans tese er at sterke jødiske krefter i USA fører en kampanje for å stemple negativ omtale av Israel som antisemittisme. Metoden har vært så vellykket at kritikere risikerer å bli beskyldt for jødehat.

Utnytter Holocaust.

Finkelstein ble internasjonalt kjent for sin bok "Holocaust-industrien". Han hevdet der at jødiske organisasjoner utnytter minnet om utryddelsesleirene for å presse frem økonomiske erstatninger. Videre advarte han mot at Holocaust blir fremstilt som noe unikt i menneskehetens historie.Mange jøder oppfatter Finkelsteins påstander som dypt krenkende. For dem er det ekstra ille at slike utfall kommer fra en mann som selv er jøde og sønn av foreldre som overlevde Warszawa-ghettoen og senere konsentrasjonsleirene Majdanek og Auschwitz.

Sionismens synder.

"I Israels interesse?" er en videreutvikling av temaet i "Holocaust-industrien", men nå er det sionismen og dens prosjekt for å opprette en jødisk stat som er skyteskiven. Finkelstein bruker mye tid og krefter på å plukke fra hverandre en sterkt pro-israelsk bok, "The Case for Israel", av Alan Dershowitz, jusprofessor ved Harvard. Et sekundært angrepsmål er en bok med samme grunnholdning, "From Time Immemorial" av Joan Peters. Finkelstein mener å kunne påvise at Dershowitz har forsynt seg grovt fra Peters, i tillegg til at Dershowitz forvrenger fakta fra en lang rekke andre kilder."The Case for Israel" solgte godt i USA, hvor boken også ble innkjøpt av Israel-venner for utdeling til interesserte. Den norske utgaven er lite utbredt ("Israels sak", Norge I DAG). Også Peters er utgitt på norsk ("Fra uminnelige tider", Hermon Forlag). Her ser vi en klar forskjell: I USA var Dershowitz mainstream og gikk i store opplag. I Norge kom han ut på et fundamentalistisk kristent forlag. Hvor interessant er det å studere Finkelsteins imøtegåelse av en bok som få har lest?

Tung lesning.

Man kan selvsagt si at Dershowitz presenterer hele spekteret av pro-israelske argumenter og at mange derfor vil ha utbytte av å lese hva Finkelstein har å innvende. Men det holder hardt. Finkelsteins tone er belærende og repeterende, uten antydning til ydmykhet og selvironi. Små nålestikk er ikke noe for Finkelstein. Han foretrekker slegge og spett. Det går for eksempel hardt ut over fredsprisvinneren Elie Wiesel, som til og med blir anropt av forfatteren i en triumferende fotnote på side 96: "Jøss, Elie, vel blåst?".Boken er generelt preget av amerikanske vurderinger. Finkelstein sier merkelige ting om europeiske forhold. "Den verste fienden i kampen mot den virkelige antisemittismen" er noen han kaller filosemittene (side 128), som nekter å kritisere Israel på grunn av dårlig samvittighet for jødenes historiske lidelser. Sett i lys av tysk historie på 1900-tallet er det unektelig ganske sterkt å omtale dette som et problem!

Gir galt bilde.

Det er helt feil å late som om kritiske holdninger til Israel skulle være på vikende front i Europa. De fleste av Finkelsteins synspunkter er ikke bannlyst i europeisk debatt, men tvert imot helt gangbare. Hvis ensporede Israel-tilhengere dominerer på en uheldig måte, må det i tilfelle være i USA. I Skandinavia har vi neppe noe stort behov for å bli "frigjort" av Finkelstein.