En tale for ateisme

Det er underlig er at en så lærd mann som Richard Dawkins må ty til billige vitser og enkle eksempler for å aksentuere eget budskap.

«GUD - EN VRANGFORESTILLING»
På første side i boken "Gud - en vrangforestilling" taler professor Richard Dawkins til mennesker som føler en uklar lengsel etter å forlate foreldrenes religion. Det er disse boken er for. I samme avsnitt forsikrer han at du som ateist kan være "lykkelig, avbalansert og intellektuelt realisert". Det er det ingen grunn til å tvile på. Mer interessant er språket. Det minner om innledningen til den første skoleboken i Norge, nemlig Erik Pontoppidans "Sandhed til Gudfrygtighed" fra 1737: "Kjære barn! Vil du ikke gjerne være lykkelig på jorden og bli salig i himmelen?"

Overtydelig.

Richard Dawkins er overtydelig i sitt budskap: Vi vil få det mye bedre i en verden uten religioner. I det siste er det kommet ut en rekke bøker som peker på ateismens mulighet, flere er skrevet av kjente vitenskapsmenn. Evolusjonsbiologen og Oxford-professoren Dawkins er blant de mest berømte. Derfor ble jeg skuffet, mest fordi han har valgt et språk og en form som for mange vil stenge for det saklig anliggende.For å fremheve eget budskap strør Dawkins om seg med nedlatende karakteristikker av andre, og gang på gang siterer han utsagn han selv finner morsomme, som "Jeg tror ikke på Gud, akkurat som jeg ikke tror på Gåsemor". Meningsfeller av Dawkins vil selvsagt more seg, for andre kan det bli platt. Det som forundrer er at en så lærd mann må ty til billige vitser og enkle eksempler for å aksentuere eget budskap.Det viktigste kapittelet har et spørsmål som overskrift: "Hvorfor det nesten sikkert ikke finnes noen Gud". Selv om Gud ikke helt lar seg avkrefte, er det ikke slik at hans eksistens og hans ikke-eksistens er like sannsynlig. Hvordan Dawkins argumenterer, lar seg ikke gjengi her, men øvelsen er interessant. Og igjen: Meningsfeller blir med på ferden. Troende vil gi opp.

Evolusjon.

Best er Dawkins når han bruker sitt eget fag i tilnærmingen av religion. Med tanke på evolusjon ved naturlig utvalg, er det mulig at religion kan ha hatt en nytte, eller er den oppstått som en bieffekt av noe som var viktig for utviklingen? Her er det både interessant og lærerikt å følge ham.Flere steder i boken gjør Dawkins det overraskende enkelt for seg selv ved å ta utgangspunkt i et eksempel som han forestiller seg å være noe allment blant troende, som den tanke at den eneste grunnen til å være god er for å få Guds godkjenning og belønning. De færreste teologer eller for den saks skyld, statskirkeprester i Norge, vil finne på å bruke slike eksempler i dag. Troende vil neppe kjenne seg igjen på en eneste side i denne boken. Dawkins etterlater seg her bare forestillinger om deres erfaringsunivers. Mens Stalins ateisme i et lite avsnitt avvises som betydningsløs, går Dawkins langt i å påstå at moderate troende åpner for terrorisme. Vi bør derfor "rette pekefingeren mot religionen selv, ikke religiøs ekstremisme - som om det var en slags forferdelig, pervertert versjon av ekte, anstendig religion". Et slikt syn taler for seg selv. Problemet er at slike ytringer fremføres av en mann som hele tiden understreker sin vitenskapelighet.Det står i reklamen at Richard Dawkins er utpekt som en av verdens tre ledende intellektuelle. Det kan være, men den type mesterskap sier intet om klokskap. Denne boken bekrefter at det ikke er noen direkte forbindelse mellom det å være intellektuell og det å være klok.Richard Dawkins har i realiteten forsøkt å lyse opp Mont Blanc med en nattbordslampe.

Flere bilder

Richard Dawkins' budskap er overtydelig: Vi vil få det bedre i en verden uten religioner. Her er religionen representert ved et egyptisk ikon av Jesus Kristus fra 700-tallet. FOTO: TROND BØ