I sin åttende roman med overbetjent Konrad Sejer i førersetet viser Karin Fossum nok en gang at hennes psykologiske fingerspitzgefühler fabelaktig. Politimannen må bringe et dødsbudskap til en enslig mor, hennes åtteårige sønn er funnet død, misbrukt av en pedofil. Hennes reaksjoner kryper grusomt inn i leseren, gjør leseren vergeløs. Bedre kan det ikke gjøres. Forfatteren tegner bildet av et menneske, når hun beskriver en pedofil mann som forgriper seg på smågutter, hun søker etter mulige årsaker og går inn i hans følelsesliv istedenfor å nøye seg med vår kollektive forakt og fordømmelse. Det et vågestykke, om enn ikke blindt. Den pedofile forbanner Gud for sine sterke lyster, men selvinnsikten er ikke større enn at han trøster seg med at "han hadde følelser, mange av dem var gode".

Haltende eventyrforfatter.

Da mannen har lagt barneliket på skogbunnen, hører han stemmer, og det er uunngåelig at han møter et ektepar, Reinhardt og Kristine Ris, som like etter finner den døde gutten. Da de senere forklarer seg for politiet, mener Kristine at mannen ligner på H.C. Andersen og halter. Forholdet ekteparet imellom skal komme til å danne et minidrama inne i det store, og igjen viser forfatteren hvilken stor innsikt i det menneskelige hun besitter.Sejer og assistenten Jacob Skarre diskuterer ofte hva som får en pedofil til å leve ut sine lyster. Mens Sejer mener det dreier seg om menn uten kontakt med sine egne følelser og dermed trenger et objekt for å få det til, er Skarre opptatt av at trangen til småunger oppstår som resultat av en konflikt med foreldrene, og at denne trangen kommer tidlig i livet. Saken tar en ny og enda alvorligere vending da nok en gutt forsvinner. Han er ti år, men veier nesten 90 kilo. Også han er barn av en enslig mor.

Grim løsning.

Men etterforskningen drar ut, ikke bare til Sejers og Skarres frustrasjon; kanskje særlig ergrer det Johannes Ris, mens Kristine nå nærmer seg metningspunktet for hva hun kan tåle av ektemannen. Imidlertid. Tre og en halv måned etter møtet i skogkanten ser ekteparet "H.C. Andersen" på ICA. De følger etter ham, ser hvor han bor og får greie på hva han heter. Da han etter en del om og men blir tatt, innrømmer han snart det første tilfellet, men det andre vet han ingenting om. Sejer tror ham. Løsningen på den forsvinningen er grim.Karin Fossum har gjort det igjen, skrevet en type krim som først og fremst er båret av stor psykologisk innsikt og menneskeforståelse. Sånn sett er hun enestående her til lands.