Holder helt til siste side

Dør Harry? Er Slur god eller ond? Er Humlesnurr virkelig død? Dette er kanskje de tre temaene lesere over hele verden har debattert aller mest siden forrige bok, «Harry Potter og Halvblodsprinsen». Alt jeg vil røpe, er at jo da, vi får svar på alle tre spørsmålene – og ganske mye mer. «Harry Potter og halvblodsprinsen» sluttet med Humlesnurrs begravelse, og Harry som sa at han ikke kom tilbake til skolen. Han skal lete etter de siste malacruxene (gjenstander som inneholder deler av Voldemorts sjel) og besøke foreldrenes grav. Ronny og Hermine vil bli med ham, men først skal det feires bryllup for Fleur og Rulle. Og bryllup blir det, med gjester, magiske effekter og all slags stas – en storslått scene vi bare kan håpe blir med i filmversjonen.

Dystert

Men før vi kommer så langt, er stemningen adskillig dystrere: Allerede i første kapittel kommer et grusomt dødsfall, noe som demonstrerer hvordan Voldemort og hans dødsetere både har fått makt og går hardere til verks. De holder til i huset til Lucius Malfang, og legger en plan for å ta Harry når han skal flyttes fra Hekkveien til et hemmelig sted. Harry fyller nemlig 17, og da mister han den spesielle beskyttelsen han har hatt gjennom å bo hos sin familie. Føniksordenen legger en intrikat plan for hvordan forflytningen skal gå trygt, men dødseterne står klare og går til angrep – og allerede på side 52 utkjempes den første store kampen. «Harry Potter and the Deathly Hallows» er en fryktelig spennende bok. Det er en dødperiode litt før midten, men den varer ikke så lenge. J.K. Rowling sliter av og til når hun skal formidle at det går lang tid uten at det skjer så mye, noe som var tydeligst i «Harry Potter og Føniksordenen», som er den lengste og kanskje minst vellykkede boken. «Harry Potter and the Deathly Hallows» er nøyaktig en side lenger enn «Halvblodsprinsen», 608 sider, og det føles ikke for langt.

Kommer nærmere Harry

I den forrige boken fikk vi vite mye om Voldemorts fortid, i denne boken er det Humlesnurrs historie som nøstes opp. Dette er virkelig noe Rowling behersker, å drive fortellingen fremover ved å la den handlingsmettede hovedhistorien veksle med opprulling av karakterens fortid eller annen bakgrunnsinformasjon. Jeg synes også vi kommer nærmere Harry enn før, og han er blitt klokere og mer behersket med tiden. Han er i det hele tatt en hovedperson vi blir glad i, han fremstår som et interessant menneske like mye som en klassisk eventyrhelt.

Forventninger

Få forfattere har vært utsatt for et så enormt forventningspress som J.K. Rowling. Vi har lenge visst at den store kampen mellom det gode og det onde vil stå i denne siste boken, og lesernes spenning har bygget seg opp over år. Jeg tror at det at hun har planlagt slutten så lenge, har bidratt til å få henne helskinnet gjennom. For til tross for hennes egne uttalelser nylig om at mange vil begeistres, men mange vil reagere negativt på slutten, tror jeg svært få lesere vil føle seg snytt. Brikkene faller på plass, og slutten er intrikat og slett ikke forutsigbar, samtidig som fortellingens indre logikk holdes i hevd. Dette er rett og slett utmerket gjort.

Gled deg til høsten

Vi venter fortsatt på den norske tittelen. Den danske skal antagelig hete «Harry Potter og dødsregaliene», noe jeg etter å ha lest boken synes er bedre enn «dødsrelikviene». Men kanskje det finnes noe enda bedre? Uansett skal Torstein Bugge Høverstad ha den norske oversettelsen klar 10. oktober, så de som ikke leser engelsk kan glede seg til den norske utgaven på senhøsten.