«KOM IKKE NÆRMERE. JEG OG FAR»
Sommerens sensasjonsoppslag har Trond Kirkvaag fått for sin dobbeltbiografi, over faren og seg selv. Annen generasjons mediekjendis gjenopplever sin oppvekst med den første generasjonen fra etterkrigstiden.
Lekkasjene fra boken var voldsomme og tatt noe ut av sammenhengen, men de er slett ikke uten hold i teksten. Det såre forholdet er bokens gjennomgangsmotiv.Ifølge sønnen var Rolf Kirkvaag en Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Utad var han nasjonens mest karismatiske, et idol som lekte seg frem med sine verbale ferdigheter og sitt kroppsspråk. Han ble megastjerne via mikrofon. Dyrkelsen eksploderte da Rolf Kirkvaag gikk over fra nyhetsavdelingen til underholdningsavdelingen og hans mange talenter slapp enda bedre frem. Hjem kom han gjerne sent, var utslitt, sov mye på sofaen når han ikke var gretten, fjern, selvsentrert, krevende, uberegnelig. Han kunne bli rasende irritert over karakterbøker, kastet dem i veggen, smelte med dørene og ga gjerne de to guttene ris. Datteren Kristin slapp unna. Matematikken var Tronds nemesis.Faren var et dobbeltmenneske: Han forvandlet seg til Den Fremmede for barna, en hustyrann som spredte usikkerhet og frykt. Da han hoppet av NRK-karusellen for å bli dypfrysingsdirektør, grunnga han det med at han ville ha bedre tid til familien. Men familien så ikke mer til ham.Trond Kirkvaag har et fabelaktig minne. Han husker alle de presise registreringene han gjorde under hele oppveksten. Det blir ikke bare en familietragedie nærmest av bergmanske proporsjoner, men også en serie med sansende tidsbilder fra strøket mellom NRK og Bislet hvor Trond vokste opp. Trender og tidsånd, hva gutter var opptatt av. Mye er hylende morsomt.Husgjesters og læreres særegenheter var den første inspirasjon for Tronds eget mesterskap som imitator. Det er akkurat den samme evnen til å få med seg den minste detalj ved objektet for parodiene som gjør seg gjeldende i denne teksten. Han begynner med det som er helt likt, så drar han det ut av proporsjon, med et rasende skarpt øye for svakhetene. Hvem glemmer vel hans kringkastingssjef Einar Førde?
Full av sorg.
Jeg skal ikke påstå at Trond utsetter faren for samme behandling, til det er teksten for full av sorg. Men faren sees stadig med barnets øyne. Det er fristende å sammenligne med den evige iscenesetter Ingmar Bergmans behandling av sine foreldre i mange verker. Faren var vanskelig, moren en engel. Det ga mye av den psykologiske drivkraften til hans kunstnerskap. Han trengte den motstanden. Men Bergman sa sent i sitt liv at foreldrene hadde hatt sine vansker, men de var mennesker av god vilje. Gjerne sa han at han sov i sin barndoms sko.Trond Kirkvaag har liten distanse til sine barndomsminner, de er nesten filterløse. I et etterord forsøker han å finne noen forklaringer. Faren beskrev selv den rusen som kjendislivet ga. Han led av "kjendisitt". Men skal vi tro sønnen, var det også mørkere sider ved personligheten. Far og sønn nådde hverandre aldri.
Ikke sladder.
Har slikt offentlig interesse? Ja, ikke som sladder, men som et eksempel på mediekjendiseriets indre liv. Dette er vel ikke verre enn kunstnerbiografier flest. Trond har det følsomme kunstnersinnet, rett og slett. Og han skriver godt, raskt, men også nokså refleksjonsfritt."Kom ikke nærmere" er en nesten uventet god bok fra et usedvanlig begavet menneske om et annet ditto. Men den gir en bitanke: Offeret har et litt tyrannisk drag, endelig vil han sikre seg den absolutte regi. Undertittelen lyder: Jeg og far. A-Magasinet bringer utdrag av boken fredag 3. august.
