Walt Whitman (1819-1892) er en hovedskikkelse i amerikansk litteraturhistorie fra 1800-tallet, og "Leaves of Grass" er et av amerikansk litteraturs monumentale verker. Det kan synes tilforlatelig og enkelt, ikke minst på grunn av mange og lange dikt som ligger nært prosaen og synes mindre avhengige av poetiske virkemidler. Men verket vil ved nærmere ettersyn vise seg å være utspekulert i sin filosofiske grunnorientering og i sin verdensoppfatning, intrikat i sin gjennomførte struktur, og mangetydig og problematisk som helhet. Det forhindrer ikke at enkeltdikt står frem som noe av det sterkeste og mest gripende vi har i amerikansk poesi; kanskje gjelder det særlig diktene fra seksjonen "Drum Taps" (fra borgerkrigstiden) og da spesielt diktene til minne om Abraham Lincoln.

Dugg og kosmos.

"Leaves of Grass" impliserer mer enn den norske tittelen, "Gresstrå", kan fange inn. For "leaves" viser også til blader, sider i boken, som skal - slik gresset kan være for alle - vokse og utvide seg, bli mangfoldig og grønnes hver gjenkommende vår. Det etableres altså en forbindelse mellom det enkle og naturlige og ordene på siden; det Whitman vil uttrykke i poesien og som på enkelt vis kan sies å være det uvanlige og viktige og avgjørende som finnes i det enkle, hverdagslige og alminnelige. "Kosmos" er ett av hans favorittord, og hos ham kan "guddomstanker seg høyne på gressets veke strå" for å sitere vår egen Wergeland.Å fange duggdråpen og speile kosmos i ett og samme grep er nærmest blitt en standardformulering for avansert poesi; Whitman så slike sammenhenger (korrespondanser) på ulike nivåer, og dermed så han skaperverkets fullendte harmoni også i det stygge og skitne og det som folk flest vendte ryggen til. Stor generøsitet og vilje til å omfavne alt og alle, ikke minst "det alminnelige menneske", preger særlig de tidlige diktene - med Amerika som det lovede landet med muligheter for "den nye Adam", fristilt og med blanke ark, som kan skape seg selv og sin virkelighet.

Åtte utgaver.

"Leaves of Grass" ble utvidet og fornyet helt fra den tynne førsteutgaven i 1855 til den syvende utgaven i 1881 der diktene fikk rekkefølgen vi kjenner i dag. Tilleggene med "gammelmannsdikt" som ble tatt med i en åttende utgave og godkjent av dikteren på dødsleiet (1892-utgaven), ble av dikteren ikke sett på som en del av det organiske, voksende og levende store dikt om ham selv, om Amerika, demokratiet, friheten, de nye og endeløse muligheter som han bejublet i så mange av de mest ekspansive dikt.Den foreliggende norske utgaven tar som rimelig er, med alt som nå trykkes i standardutgaver av boken, og jeg har hele tiden mens jeg har bladd meg gjennom de to bindene og sammenlignet med originalen i min gamle utgave som snart er blitt løse blader av gress, grepet meg i tanken om at forlag og oversetter burde ha satset på et utvalg av de store, sentrale og kjente diktene. Helhetsvirkningen av originalen ville gått tapt, men om det finnes en slik "sum" av alle diktene og hva den i tilfelle er, skal de lærde fremdeles strides om i lang tid.

Fallhøyde.

Vi har nå fått Whitman-dikt som utgjør mer enn 600 sider i norsk språkdrakt. Gjendikteren har støttet seg på eget tidligere arbeid (sammen med Håvard Rem, utgitt i 1984) og har også støttet seg på Per Arnebergs oversettelse av "Song of Myself" (1947) som han med forakt latterliggjør i en fotnote.Med den fallhøyde gjendiktningen, innledningen og fotnotene skaper for Narvesen, burde han ha gått stillere i noen dører. Innledningen har lite å si og enda mindre å gi; men det får så være - verre er det i de mange tilfellene der selve den dynamiske kraft gjennom poetisk språkbruk blir sterkt redusert i de norske versjonene. Det gjelder absolutt sentrale dikt som "Song of Myself", det gjelder "Out of the Cradle Endlessly Rocking" og det gjelder mitt favorittdikt blant mange i "Leaves of Grass", "When Lilacs Last in the Dooryard Bloom'd" - det sterkeste av de mange minnediktene ved Lincolns død. Mitt inntrykk er at det viktigste av alle poetiske virkemidler - gjentagelsen i alle varianter - er svekket også når den helt tydelig er forsøkt ivaretatt, og at forenklinger og "klarhet" har fjernet mangetydighet og rikdom i lyd og mening. Så kan man spørre seg hvordan man på et annet språk skal gjenskape linjen "When lilacs last in the door-
yard bloom'd", og om vi kanskje bare må si oss fornøyd med "Da syriner sprang ut på gårdsplassen sist"? Eller om "ever-returning spring" er rimelig gjendiktet i "hver gang våren kommer igjen"?

Ros og honnør.

Jeg skal ikke foreslå løsninger, for jeg ville aldri våget meg på det gjendikteren her har gjort, og som han fortjener ros og honnør for også når anmelderen har kritiske merknader. Som kritikere må vi sørge for at den enorme innsatsen ikke skygger for at det finnes mange problematiske steder i den tobinds store norske versjonen av et nesten grenseløst rikt og mangslungent poetisk hovedverk i amerikansk litteratur.Samtidig er det grunn til å rose forlaget for å ha gjort denne satsingen, selv om etterarbeidet med boken (korrektur og kontroll) kunne ha vært bedre. Notene på side 341 i bind 2 viser for eksempel til sidetall som ikke finnes i noen av bindene.