"Ligge i grønne enger" er blitt avslutningen på trilogien med hovedhandling på gården Neshov på Byneset. For tre år siden kom "Berlinerpoplene", året etter fulgte "Eremittkrepsene". Etter at annet bind var utsendt, forsverget forfatteren at det kunne bli tale om noe trebindsverk. Kanskje burde hun ha holdt fast ved det. Årets bok har selvfølgelig sine sterke sider, Ragde er altfor dreven til å skrive noen direkte svak bok. Men opp mot det høyder de to første beveget seg på, når ikke denne. Et av hennes varemerker har vært de uventede iakttagelser og de merkelige observasjoner som pirrer og utfordrer sedate lesemåter. Disse glimrer stort sett med sitt fravær denne gang. Derimot flommer handlingen over av gråt, alt fra hulk til stille tårer og lysløs hyling med åpen munn. Praktisk talt alle gråter. For den minste ting. Fra middelaldrende til olding.

Selvmord i grisefjøset.

Etter at faren Tor begikk selvmord i grisefjøset og datteren Torunn fortsatte driften, godt hjulpet av ferieavløseren Kai Roger, har hun utviklet tegn på depresjon. For hun er sikker på at faren tok sitt eget liv fordi hun ikke hadde gitt noe entydig positivt svar på om hun ville overta gården. Onkel Margido driver et begravelsesbyrå, og onkel Erlend er rik og feiret vindusdekoratør i København. På gården bor også oldingen Tormod Neshov, som er avhengig av andre for mat og stell. I et miljø der det ikke er tradisjon for å vise følelser, kommer imidlertid han og Torunn til å stå hverandre nært. Det er vart skildret. Vart er det imidlertid ikke da han presses til å avsløre for henne hvem som var hans store kjærlighet i livet. Det klinger heller ikke bra, snarere som en umoden hyllest til avstumpetheten, da Torunn til slutt tenker: "Det var ikke følelser hun ville ha. Følelser var absolutt det siste hun var ute etter."

Svangerskap.

Men Ragde tar nesten sitt monn igjen i skildringene av det homofile paret Erlend og Krummes svangerskap. Biologisk sett er det Jytte og Lizzi, et lesbepar, som er besvangret, men de vordende fedre geberder seg som om det var det motsatte som var tilfelle. Ultralydundersøkelsene av Jytte og Lizzi skal bli skjellsettende og avslørende for noen hver. Mye av dette er direkte sprudlende lesning.Anne B. Ragdes skarpe vidd kan også gnistre: "Fremdeles var det syltetøy i kjelleren etter Anna Neshov. Det var kanskje slik man lurte døden og forlenget livet, tenkte hun, ved å lage så mye syltetøy at folk måtte ete i seg anstrengelsene dine i årevis etterpå."