"Sekskanten" kunne lett blitt en geriatrisk roman, om plager og savn og fortredeligheter når helbreden svikter og livet går mot slutten. Det er den bare blitt i liten grad, og det tjener den 90-årige forfatter til ære at hun har evnet å la hovedfigurene leve alminnelige og stille liv, uten altfor mange beklagelser og bebreidelser. Romanen kjennetegnes til tider også av en friskhet i språket og en romslighet i forståelsen av en verden de gamle kvinnene ikke alltid finner seg like godt til rette i.Boken er både en skildring av én dag i de eldre kvinnenes liv, et slags tilbakeblikk over levd liv og et stevnemøte med glemte år. Forfatteren lykkes klart best med enkeltportrettene av mange hovedfigurer i første del av boken. Selv om de beskrives utenfra, er det den enkeltes tanker og følelser og forståelser som kommer til uttrykk. Det litt konstruerte og lett forutsigelige i flere av portrettene forhindrer ikke at dette er langt mer ekte og livfullt enn det meste som følger etter i romanen.

Struktur.

Romanen er ordnet slik at vi følger gamle og nye medlemmer av syklubben "Sekskanten" gjennom en dag på sensommeren i 2006, i seksjoner som går fra Morgen til Kveld. Selve møtet i klubben blir ikke det toppunkt romanen synes å bygge opp til; viktigere er beskrivelsen underveis av de enkelte kvinnene og - ikke minst - av det liv de har levd og lever i dag. Ikke alle de opprinnelige medlemmene i klubben - de som tok artium sammen i Oslo i 1944 - er i live, men nye medlemmer er kommet til slik at man fremdeles er seks. Det betyr at de alle er over 80 år, og at det ligger ekteskap, barn, barnebarn, død, nye ekteskap, sykdom, fremgang og motgang i alles liv.Hovedperson i en bok som nærmer seg kollektivromanens form, er uten tvil Lillemor Berge. Hun er enke med fire barn som har skikket seg på ulike måter, og gjennomlever en kritisk fase denne dagen fordi hun har fått beskjed om at eldste sønnen er blitt anklaget for konemishandling. Skandalen synes ikke til å unngå, men det er nesten enda verre å tenke på hvordan dette kommer til å påvirke møtet i klubben.

Tilbakeblikk.

Når Lillemor Berge setter seg ned med utklippsboken og minnes sine venninner og seg selv, fra 1944 og fremover gjennom merkedager og høytidspunkter i livet, flater teksten merkelig ut. Den mister noe av spensten fra de individuelle portrettene. De glimt inn i felles fortid og felles om enn ulik kvinneskjebne som teksten gir, blir etter alt å dømme for typiske, for vanlige, og de lange linjer med noen få detaljer om ekteskap og samlivsbrudd og ny start klarer bare unntaksvis å fange leserens interesse.Det samme skjer for så vidt når vi får lignende tilbakeblikk i livet hos enkeltpersoner senere i romanen, selv om språket noen ganger gnistrer til med poetiske vendinger i tanken på det som er tapt og borte. Vi ser plager og besværligheter som følger med høy alder og sviktende helse, men teksten løfter seg sjelden over hverdag og langsomt liv til betraktninger over det som var og hva det er blitt til. Det er både en styrke og en svakhet; for romanen gir grunnlag for flere og dypere refleksjoner enn dem som indirekte gis gjennom beskrivelsene av hvordan nye generasjoner ser ut til å ordne sine liv.En kritiker skal selvsagt ikke vurdere en bok ut fra forfatterens alder, om den er uvanlig lav eller høy. Likevel må det være lov til å si at "Sekskanten", uaktet mine kritiske bemerkninger, er en fenomenal prestasjon av den gamle hedersdame som nå fyller 90 år.Hermed gratulerer vi Ebba Haslund med dagen.HANS H. SKEI