Fra beatpoesi til haiku

Olav Angell var jazzentusiast og -skribent den gang det "svingte i Oslo", han var påvirket av beat både i jazz og poesi. Lett fandenivoldsk og med opprør mot statiske og stivnede former, debuterte han tredobbelt i 1966 - 34 år gammel: i Vinduets debutantnummer, i antologien "Gruppe 66", og med diktsamlingen "Burlesk".

Utvikling.

Eksempler fra alle tre er tatt med i det utvalget som nå foreligger, og som går helt frem til "Haiku" fra 1999. Korttekster fra "Den elektriske blomsten" (1968), "Dig" (1970) og en rekke dikt fra samlingen med den fantastiske tittelen "En korketrekker som forvandler kjærligheten til konkylier", pluss noen enkeltdikt, utgjør hele utvalget i den forholdsvis tynne boken Jón Sveinbjørn Jónsson har redigert og skrevet et kort og tydelig etterord til. Der siterer han fra en tekst i Profil 2/68, som handler om den gangen det svingte i Oslo, og som gjerne kunne vært tatt med i selve utvalget. Men ellers er det representativt nok, og viser en form for utvikling både i form og uttrykk fra midten av 60-tallet, da det var opplagt at man måtte hente frem et nytt språk, til de mer avslepne og avslappede diktene fra 1980- og 1990-tallet.

Glemte minner.

Det er språkkunstneren i det korte format - dikt og korttekster - vi møter i dette utvalget. Slik fremheves en side ved Angell som nok ofte er blitt borte i forhold til romanene - ikke minst de tre erindringsbøkene fra Oslo - og den enorme oversetterinnsats han har gjort, med oversettelsen av Joyces "Ulysses" (1993) som et høydepunkt i det umuliges kunst. For den som har levd lenge nok til å huske Angell fra Vinduets debutantnummer i 1966, bidrar denne utgivelsen til å minne oss på det vi ikke visste vi hadde glemt.