Det er tradisjon for å kritisere falskhet og snobberi gjennom en litterær form, som Ludvig Holbergs komedie "Erasmus Montanus" og H.C. Andersens eventyr "Keiserens nye klær". Fra vårt eget århundre kan nevnes Helene Uris og Henrik Langelands romaner, "De beste blant oss" og "Wonderboy".Humorist og kunsthistoriker Tommy Sørbøs romandebut, "Søppel. En roman om kunst", bruker satirens tradisjon til å "avsløre" falsk, jålete samtidskunst. Resultatet er blitt noe oppstyltet, Olsenbanden-aktig.

Vandrehistorier.

Handlingen tar plass i "Riksmuseet", der museumslektor Sivert Årø kommer til å kaste en installasjon i søppelcontaineren, og deretter forsøker å ordne opp etter seg så godt han kan. Parallellene til Nasjonalmuseets konflikter er absolutt til stede gjennom personer, hendelser og vandrehistorier. Sørbø er tydelig inspirert av Dag Solstads roman om gymnaslærer Pedersen. Her er som kjent den vakre og mest brennende marxisten av alle, Nina Skåtøy, motivasjon for hovedpersonens handlinger. Den sexy Nina Berner i "Søppel" har doktorgrad i dadaisme og er glødende engasjert i samtidskunst. Sivert Årø er både betatt og besatt. Men til forskjell fra Solstads mildt ironiske, dels tragiske og dels svært morsomme kvinneportrett, tegner Sørbø et bilde av sin Nina som er karikert, raljerende og spydig. Stilmessig matcher dette romanens øvrige fokus på mageproblemer, fyllesex, overdrivelser og juks.

Vare lenge.

Eldre kunst ble skapt for å vare lenge, mens samtidskunst gjerne kjennetegnes ved det temporære - prosesser og gimmick. Slik kan samtidskunst opptre i det offentlige rom til noen fjerner den eller vare over sommerens biennale; den kan være populærkulturell, skapt for masseturisme og opplevelsessamfunn. Dette misliker Tommy Sørbø. Hans hatefulle holdninger til samtidskunst skulle for øvrig være velkjent gjennom fjernsynsopptredener og avisinnlegg. Man skal ikke se bort fra at et slikt negativt kunstsyn kunne resultere i en god fiksjonstekst. Det er dessverre ikke tilfelle i "Søppel".