Sylskarp portrettkunst

Det er vinnerne som skriver historien. Kanskje er det derfor vi vet så lite om Ellisif Wessel (1866- 1949), overklassekvinnen med pietistisk bakgrunn som ble gudløs kommunist og anti-rojalist og satte alt inn på å agitere for de undertryktes sak. Både kongen, kirken og kapitalismen står som kjent, stadig sterkt her til lands.

Godt romanstoff.

Cecilie Engers roman "Himmelstormeren", som altså er basert på biografiske og historiske fakta om Wessels liv og samtid, viser ikke desto mindre frem en høyst bemerkelsesverdig skikkelse i norsk samfunnsliv - en skikkelse som av mange grunner er godt romanstoff. Både offentlig og privat opplevde den rødglødende aktivisten konflikter og dramatikk i rikt monn, og slik er hun et særdeles takknemlig objekt for litterær fremstilling.Enger, som tidligere er kjent for finstemte og ganske stillferdige utgivelser som "Nødvendigheten", "Brødrene Henriksen" og "Se i nåde", er heller ikke denne gangen direkte høylytt. Årets bok spør ganske enkelt om hvem Ellisif Wessel var og hvorfor hun valgte slik hun gjorde, og svarer ved å la leseren trekke konklusjonene. Forfatteren legger riktignok stoffet godt til rette for oss, men det er en styrke ved utgivelsen at den allvitende tredjepersonsfortelleren unnlater å opptre unødig fortolkende og forklarende.

Kledelig form.

Formmessig er romanen tradisjonell. Den fremstiller Wessels liv i kronologisk rekkefølge fra hun er 12 og veloppdratt legedatter på Dovre til hun er 48 og satt under rettslig tiltale av statsadvokaten for agitatorisk virksomhet. Den enkle og upretensiøse fremstillingsmåten kler stoffet godt, og via en kombinasjon av rene, ukommenterte scener og tankepresentasjoner der fortellerens stemme blander seg med hovedpersonens egen, vokser det frem et sylskarpt portrett av en modig og kompromissløs, men også følsom og kjærlighetshungrende kvinne.I 1886 giftet den 19 år gamle Ellisif seg med fetteren Andreas Wessel og flyttet med ham til Kirkenes, og det er på dette punktet i romanen at historien virkelig skyter fart. Ektemannen var nyutnevnt distriktslege i Sør-Varanger, et distrikt på svimlende 4000 kvadratkilometer, men nesten uten innbyggere. Og de som fantes, levde et liv som var fundamentalt annerledes enn det det unge paret var vant til: "Ellisif vet ikke om hun kan kalle det hun ser for fattigdom. Hun er i begynnelsen av tyveårene, og fattigdom har hun sett mange, mange ganger. Men dette? De lever så annerledes at hun ikke riktig vet om de er fattige og syke og deprimerte, eller om de rett og slett er sånn? (...). Hun kjente seg aldri så fremmed noe sted hjemme på Dovre, eller i Kristiania."

Fascinerende engasjement

. Ifølge romanen var det Sør-Varanger og menneskene der som gjorde Ellisif til den hun ble. Elendigheten hun var vitne til, engasjerte henne så sterkt at hun frivillig satte seg utenfor sin egen klasse, og fremstillingen av den innsatsen hun la for dagen, kan ikke annet enn å fascinere: Hun fotograferte utrettelig for å dokumentere nøden rundt seg, skrev og oversatte og var dessuten med på å stifte fagforeningen Nordens Klippe - og som takk fikk hun ikke stort annet enn hån og skjellsord, ikke minst fra sine egne.En biografisk roman som denne hviler nødvendigvis på utstrakt research. Det kan være en farlig øvelse, for ikke sjelden blir den faktakunnskapen forfatteren ønsker å formidle, stående temmelig utenpåklistret. Engers research-arbeid er imidlertid så godt innarbeidet i teksten at det nærmest er usynlig, og dermed fremstår boken i alle ledd som litteratur og ikke som en historietime. "Himmelstormeren" er åpenbart skrevet med stor beundring for hovedpersonen. Likevel unnlater ikke romanen å vise frem Ellisif Wessels svake sider, men den gjør det antydende og indirekte. Og på den måten står utgivelsen frem som en finstemt og nyansert beretning om et ekstraordinært liv.