Ny, stor roman

Roy Jacobsen skal ifølge forhåndsomtalene ha skrevet en annerledes kriminalroman, eller endog en krim for lesere som ikke har sans for kriminallitteratur. "Marions slør" er imidlertid en krim så god som noen. På tradisjonelt vis er det forbrytelse, etterforskning og endelig oppklaring som er handlingens motor. Og forfatteren har attpåtil påspandert seg en forrykende actionscene. Men at han ikke faller for de enkle løsninger, er lite overraskende. Vesentlige problemstillinger som man vanligvis ikke finner i genren, drøftes her i stor bredde. Ei heller lar man seg forbause av hans litterære språk og psykologiske persontegninger. Portrettet av Marion, romanens sentrale gestalt, er dypt og praktfullt. Og kanskje er den mest fascinerende sekvensen om henne øyeblikket da hun endelig evner å frigjøre seg fra sin fraværende far gjennom mange år. Deter skrivekunst.

Avkuttet hånd.

Handlingen er lagt noen få år frem i tid. Marion inngår i et team på fire politifolk i en spesialgruppe som tar for seg "etnisk relatert kriminalitet . . . for sikkerhets skyld også forsynt med de samme hemmelighetskriterier som overvåkingspolitiet"; annengenerasjons innvandrere er òg med. Da den 20-årige Nasreen Madnis blir funnet drept i en container brukt til å oppbevare knust glass, dandert med slør og manglende venstre hånd, er det ikke fritt for at det oppstår motsetninger blant etterforskerne. Nasreen trosset sine pakistanske foreldre, og sine brødre, ved at hun holdt seg med norsk kjæreste og sjelden eller aldri gikk med slør. Er hun tatt av dage av en norsk rasist, eller er hun straffet av sine egne i henhold til shariajus? Kan en leiemorder være på ferde? Her er Jacobsen aktuell på adskillig mer radikalt vis enn det som har vært skrevet i den pyntelige debatten om (politisk) korrekt betegnelse på innvandrere. Hos ham dirrer hele tiden et underliggende spørsmål: I hvilken grad kan enkeltindividet hefte for gruppen, eller gruppen for personen, når det skjer en forbrytelse?

Nasreens ring.

Det skal gå to måneder før det blir funnet en kvinnehånd blant noe søppel på Ulvøya. Den bærer Nasreens ring, men hånden er ikke hennes. Altså er det trolig tale om to drap. Jakten på morderen (e) er interessant nok, særlig da en ny pakistansk ungjente blir funnet drept i en nedlagt hoppbakke. Ansiktet er ikke slørtildekket, men håret er arrangert til å danne et slags forheng, "et kunstverk". Og begge hendene er intakte. Det som gjør funnet desto mer gåtefullt, er at hun har vært nedfrosset etter drapet, og senere tint opp igjen. Man har altså med en seriemorder å gjøre, uten at man innad i gruppen kommer til enighet om etnisk herkomst. Marion er av den oppfatning at drapsmannen her har gjort en bommert, "noe som har fått ham til å forandre strategi underveis", og at det ikke blir flere avhuggede hender.

Fordommer tørner sammen.

Men vel så engasjerende som selve etterforskningen, er diskusjonene i teamet, der etnisitet og religiøs bakgrunn står mot hverandre. At fornuftige resonnementer brytes, er én ting. Også fordommer tørner sammen i den grad at gruppen stundom splittes, og noen hver må erkjenne at de ingenlunde kan si seg fri fra forutinntatthet som skapes gjennom tidligere opplevelser, gjennom bitter erfaring.Da en etnisk nordmann med manglende venstre hånd blir funnet drept i Trondheim, anser Marion det som en avledningsmanøver, men dette med hånden forundrer henne. Da kan John McNaughton, teamets leder, opplyse at den drepte er samboer med en muslimsk kvinne. Så selv om han er nordmann, er også han dratt mellom to kulturer. Det femte offer gir en slags løsning på alle drapene, men de fire første lar seg likevel ikke utgrunde.

Heldig grep.

Det som så avgjort må betraktes som et heldig grep fra forfatterens side, er at deler av saken belyses for en granskningskommisjon et og et halvt år etter at det hele er over. Årsaken er blant annet at så vel personloven som etatens egne retningslinjer er brutt, og McNaughton må stå til rette for en opplagt kommisjonsleder og ikke riktig så opplagte politikere. Grepet er først og fremst heldig fordi det gir fortellingen flukt og perspektiv. På forunderlig vis skaper det både avstand og nærhet. Avstanden gir større overblikk, nærheten klarere innsikt."Marions slør" er for alle praktiske formål en krim, og samtidig en ny, stor roman fra Roy Jacobsens hånd.