Les intervju

I "All verdens ulykker", med undertittelen "Innberetning til Det kongelige norske utenriksdepartement om Jonny Halbergs reise til Romania 2005", slår forfatteren seg løs på hittil ukjent og ellevilt vis.

Romanen "Flommen" er kommet i rumensk oversettelse, og Halberg er sendt på lanseringstur av UD. Han ramler stadig utpå, særlig aftener før han skal opptre, hva enten det gjelder sterk drikke med påfølgende blackout og fyllesyke, eller tvilsom spise med magesjau og andre gjenvordigheter.

Han viker heller ikke tilbake for nevekamp når det trengs, og kan vel neppe betegnes som en verdig utsending og en pryd for det litterære Norge. Men burlesk komisk er det, stundom direkte morsom lesning. Og om noen kanskje vil mene at det blir vel mye tjohei, balanseres det med en del urovekkende rumenske bilder.

Realismen.

Et gjennomgående problem som drøftes, er den litterære tradisjon forfatteren skriver i, som han karakteriserer som norsk realisme, eller for hans spesielle del skittenrealisme:"I to år hadde jeg forsøkt å fjerne meg fra en realistisk skrivemåte, med handling som gjerne utspilte seg i utkantmiljøer. Men uansett hva jeg gjorde, så det ut til at jeg endte i nok en utkant."Et annet sted skriver han at "de romanene jeg har skrevet, reflekterer ikke over seg selv som kunstverk", og en tredje gang hevder han at han og jevnaldrende kolleger skrev realistisk "med en visshet om at dette kan være det de store leserskarene ville ha". Men nå duger det altså ikke lenger, skjønt på slutten av innberetningen oppdager forfatteren noe annet, og Olav H. Hauge-sitatet på forsatsbladet kommer til full anvendelse.

Koketterende?

Visst ligger det noe koketterende i disse refleksjonene; Halberg har tross alt skrevet romaner som står som påler i den realistiske samtidslitteraturen, for eksempel "Trass", "Flommen" og "Gå til fjellet". Likevel er dette så sprudlende skrevet, så overskuddsfylt, at de fleste innvendinger må vike. De mange innfall om og utfall mot seg selv som forfatter, som innehaver av en rolle - forfatterrollen - og seg selv som romanperson har denne leser knapt sett maken til. Denne åndelige striptease utføres uten at det noen gang føles som påtrengende, som anmassende.Men selvfølgelig skriver han ikke bare om seg selv. Han tar for seg forfatterskapene til kolleger han i utgangspunktet regner som eksponenter for den "gode, norske realismen", men ved nærmere ettertanke kommer han til et annet resultat. Foran en forelesning som han skal holde for rumenske norskstudenter, konkluderer han uimotståelig: "Den eneste realisten som skulle tas så det grein i auditoriet, var Jonny Halberg."

Forfriskende og fornøyelig.

Stiltonen i "All verdens ulykker" ligger således fjernt fra det Jonny Halberg tidligere har skrevet, og romanen byr alt overveiende på forfriskende og fornøyelig lesning.

Les intervju