Frodige personskildringer fra en fiktiv landsby

Britiske Monica Ali fikk i 2003 et internasjonalt gjennombrudd med debutromanen "Brick Lane", der hennes egen innvandrerbakgrunn (fra Bangladesh) ga stoff til en frodig og stilistisk mesterlig fortelling om situasjonen for innvandrere i London med en kulturbakgrunn svært forskjellig fra den vesteuropeiske.Men den var også noe langt mer enn én av de mange innvandrerfortellinger vi har fått i de senere år: Monica Ali viste en betydelig begavelse i person- og miljøskildring - og mot til å gå på tvers av de moderne myter og tabuer.

Magiske øyeblikk.

Hennes nye roman, som nå er kommet på norsk under tittelen "Blått som Alentejo", er en helt annerledes roman enn den første. Nå er det ikke lenger innvandrernes problemer som står i fokus, men selve fortellingen, portrettene av mennesker med skjeve liv, fabuleringen, de store magiske øyeblikk: Boken er en slags moderne kollektivroman med en portugisisk landsby, Mamarrosa i Alentejo, som scene der familieforhold, politikk, galskap og lidenskap, tro og overtro (også på det hellige "markedet"), lengsler og kamp fremstilles og avsløres gjennom en rekke forunderlige personer - portugisere og livsforliste briter.De mange personene Monica Ali innfører i romanen knytter sterkere eller løsere forbindelser med hverandre, men selve hovedpersonen er landsbyen i Alentejo, som er oppdiktet men ikke desto mindre fremstår som et sted i den virkelige verden. Landsbyen er skildret med overbevisende detaljrikdom og med den store forfatters evne til å formidle syn, hørsel, duft og lukt slik at leseren lokkes inn i dette mikrokosmos av verden som er dikterens verk.

Språklig oppfinnsomhet.

Boken er full av overraskende hendelser, av tragedie og humor, og den kombinerer på en elegant måte underholdningsromanens leservennlighet med språklig oppfinnsomhet og stramhet og en usedvanlig evne til menneskeskildring, både av ytre særegenheter og indre liv. Kompositorisk er dette gjort på en elegant måte ved å veksle mellom de forskjellige familier og enkeltpersoner, også mellom "jeg"-roman og tredjepersonfortelling.Jeg har bare den ene innvending at det første kapitlet, som gir et tilbakeblikk til Salazar-perioden og den etterfølgende tid med politiske eksperimenter og kollektivisering (som regel på bekostning av bønder og arbeidere), blir stående uten egentlig kontakt med den samspillende resten av romanen (selv om personene fra 1. kapittel også der dukker opp). Den språklige frodigheten antar jeg (som ikke har lest originalen) er meddiktende ivaretatt av Kari og Kjell Risvik, den imponerende språklige spenst og fantasi er i hvert fall en av den norske versjonens fremste kvaliteter.