Kari Fredrikke Brænne er 41 år gammel og dermed en god del eldre enn den gjennomsnittlige debutant i norsk skjønnlitteratur. Hun har da også gjort noe annet enn å gå på skriveskole, hun er utdannet billedkunstner og har erfaring som skuespillforfatter. Det dreier seg altså om en moden debutant med mye stoff å trekke på. Her har det vokst til en bok på hele 400 sider, og det blir i partier pratsomt og detaljert inntil det trettende. Ingenting forblir mellom linjene, alt skal sies eller vises eksplisitt, i en uendelig strøm av inntrykk og uttrykk. Et par setninger i boken karakteriserer i så måte nesten stilen: "Bare måtte dele det med noen. Oppspilt, dum og forelsket, ute av stand til å holde kjeft".

Kryssreferanser.

Forfatteren har falt for den innflettingen av historier i hverandre som flere norske forfattere driver med for tiden, og som minner meg om Robert Altmans filmer. I denne romanen er det seks historier om hverdagsmennesker i Oslo, New York og Venezia som vever seg inn i hverandre. Seks ensomme mennesker som venter på noe eller noen - et tegn til kjærlighet, et besøk eller en forløsning.De forsøker alle å tvinge verden inn i en form som passer dem selv og deres drømmer, men erfarer at verden i begrenset grad lar seg tvinge.

Et ytre grep.

Kryssreferansene mellom historiene er fine, men jeg lar meg ikke overbevise om at de er nødvendige for, og tilstrekkelig integrert i, hverandre. De fremstår til dels som et ytre grep. Tekstene fungerer nesten like godt selvstendig som i relasjon til hverandre.De seks hovedpersonene tematiserer ikke minst forholdet mellom å bedra seg selv og å se verden som den er, og de tegnes som både troverdige og overbevisende figurer, selv når både de selv og deres handlinger er klisjeer. Vi er jo alle kopier og kopister, det er bare litt forskjellig hvilke forelegg vi velger oss. Og på få områder er klisjeene og konvensjonene så utbredt som når temaet er de sterkeste menneskelige følelser. Kjærlighet, for eksempel.

Konvensjoner.

"Av en annen verden" kommer imidlertid ikke bakenfor konvensjonene, og dét er fallhøyden ved å skulle gjøre klisjeer til kunst. De kleber seg fast i forsøket på å frigjøre seg fra dem. Hverken språk, formmessige løsninger, komposisjon eller problemstillinger - for eksempel lengselen etter hengivenhet - løfter denne romanen. Et utroverdig og påtatt "frekt" språk i første historie, og en del kommafeil gjennom dem alle, svekker også boken noe.Jeg griper meg i å ville legge romanen fra meg, men fortsetter likevel, for den er ofte medrivende fortalt. Det finnes derfor anslag i denne debutromanen, ikke minst en evne til å presentere en historie, ja, seks historier, overbevisende og menneskelig engasjerende, som gjør at jeg likevel gleder meg til Kari Fredrikke Brænnes neste bok.