Aftenpostens - og sannsynligvis Norges - fremste miljøjournalist har skrevet bok. Ole Mathismoen har valgt å skrive om klima. I likhet med Al Gore kan han ikke beskyldes for å ha kastet seg på en motebølge, for han skriver om et tema han har meget god kunnskap om og som har opptatt ham i lang tid. Det kommer også tydelig frem i "KLIMA - hva skjer"."Så flott, er det en lærebok?" sa en kollega da hun tilfeldigvis fikk øye på boken og bladde litt i den. Et betimelig spørsmål. Dette er en bok som er velpresentert, med fin layout og ikke for mange, men til gjengjeld store, illustrerende fotografier. Boken serverer figurer à la carte, og de fleste vil finne en figur som gir en a-ha-opplevelse når det gjelder forståelse av klimaproblematikken. 426-sidersverket kan brukes som oppslagsbok, og det bør uten tvil være å finne i ethvert skolebibliotek i landet. Selv om deler av stoffet nok blir for tungt for elevene, vil i hvert fall lærerne ha svært mye å hente.

Oppdatert.

Mathismoens klimabok er en nøktern, velskrevet fremstilling av til dels meget kompliserte problemstillinger og sammenhenger. Her er forskernes rapporter sammenstilt og referert i et lett forståelig språk, og de fremste kilder er brukt. Aller mest støtter han seg på FNs klimapanels rapporter (IPCC), men også den nyere UNEP-rapporten Global Outlook for Ice & Snow, som ble lagt frem under Verdens miljøverndag i Tromsø i sommer, og publikasjoner fra nasjonale miljøer er benyttet. Klimaboken er dermed et høyst oppdatert dokument. Innholdet, forsterket av grafikken, er alvorlig. Boken er spekket med faktaopplysninger og tall. Det vil naturlig nok være forskjellige meninger om hvordan et komplekst tema som klima skal presenteres. Forfatterens presentasjon av fakta vil ikke alltid stemme hundre prosent overens med forskernes syn, og noen konklusjoner kan være farget av hans sterke bekymring for fremtiden.

Grunnlag.

Kapitlet "Det har da skjedd før?" som omhandler tidligere tiders naturlige endringer, burde fått en mer prominent plass - eller så burde det faktum at menneskenes bidrag kommer i tillegg til naturlige klimaendringer og skaper omveltninger med en hastighet som aldri har skjedd før, vært slått fast helt i begynnelsen. Det er likevel ikke til å komme unna at det er et troverdig bidrag som her leveres. Boken er ikke ment som et bidrag til debatt, men som et kunnskapsgrunnlag for dem som ønsker å debattere. Forfatteren sier i sitt forord at han ønsker å gjøre det lettere for leseren å forstå og bidra i klimadebatten. Det har han klart.

Det nytter.

Styrken i boken er at den spenner vidt og tar for seg klimaendringer fra et globalt ståsted, samtidig som det er søkelys på norske forhold. Her finnes sitatbokser og rammesaker, pluss oversikt over måleenheter og ordforklaringer. Svakheten som oppslagsverk og lærebok er at titlene på kapitlene ikke sier nok om innholdet. Verdenshavene er en viktig del av jordens klimasystem, et tema som er grundig behandlet under den ikke helt dekkende tittelen "Øyer og lavland kan drukne". En annen svakhet er at det ikke alltid er presis nok kildehenvisning, men henvisningene til internettsider med mer stoff er positive. Kanskje burde forfatteren også hatt klarere fokus på at tiltak nytter, og flere konkrete eksempler på hvordan politiske vedtak hjelper - for eksempel fra arbeidet med miljøgifter - ville passe godt for store deler av det publikum Mathismoen ønsker å nå. GUNN SISSEL JAKLIN
Jaklin er kommunikasjons-
direktør ved Norsk Polarinstitutt