I ideologisk tvangstrøye

Den ideologiske tvangstrøyen er et gjennomgangstema i "Den siste reisen til Phnom Penh", skrevet av en nå 32-årig svensk-kambodsjaner. Faren, Someth Huor, var en høyt utdannet kambodsjaner med et lykkelig familieliv. Men i mai 1977 forlot han kone og en liten sønn i Sverige. Tross alle advarsler dro han til Phnom Penh, der Røde Khmer hadde hatt makten i to år. Det ble hans siste reise.Hvorfor lar et menneske ideologien få overtaket og styre alt i livet? Someths sønn, Jesper Huor, forsøker å finne et svar. 30 år etter begir han seg ut på en reise til fortiden for å søke i sporene etter faren som forsvant. Avstikkere til Paris, Pyongyang, Stockholm, Øst-Berlin. Her fikk faren sin ideologiske skolering, før han dro til Kambodsja med revolusjonær glød og gode forsetter om å bygge landet. Og forsvinner for alltid. Jespers mor, Marita, hørte aldri mer fra mannen. Hun hadde nok sine mistanker om at noe var gått forferdelig galt. Likevel ble hun bare enda mer aktiv som leder for vennskapsforeningen Sverige-Kampuchea, med Pol Pot som den store ledestjernen.

Arrestert, torturert.

I Phnom Penh finner Jesper Huor beviset for at faren ble offer for et voldsregime: Bildet hans blant tusener av andre torturofre. Sønnen får det bekreftet: Straks den revolusjonære idealisten Someth kommer til Phnom Penh, blir han brutalt arrestert. Og havner omgående i tortursentret Tuol Sleng, siste stopp før dødsmarkene. Jesper Huor gjør et følsomt forsøk på å forstå sine foreldre, uten helt å få det til. I et større perspektiv kan han se faren som én av de millioner som i forrige århundre lot seg forføre av ekstreme ideologier, for så å betale med sitt liv. Moren vegret seg, som så mange andre, for å skifte syn. Det er blitt en særegen reiseskildring, engasjerende og iblant spennende som en thriller. Innimellom får leseren små historieleksjoner.Han var sterk i troen, Someth Huor. Slutten må ha vært brutal, med brustne illusjoner. Familielivet med kone og barn hadde han ofret; likevel endte han i et av historiens råeste tortursentra. Der må han ha skjønt det: Nå ville han dø en meningsløs død for en revolusjon der alt var gått over styr . . .