Selve symbolet på ondskap

Den 1. februar 1947 klokken 04.05 falt skuddene som avsluttet livet til det som ofte regnes som Norges verste krigsforbryter, Henry Oliver Rinnan. Mange tusen motstandsfolk ble arrestert, flere hundre ble torturert i det såkalte "bandeklosteret", og mer enn 80 mennesker ble drept som følge av hans aktiviteter. Det er utgitt over tyve bøker om ham og den såkalte Sonderabteilung Lolas virksomhet. I høst er det kommet to nye: Alf Nielsens "Jeg var Rinnans fange" og Ola Flyum og Stein Slettbak Wangens "Rinnans testamente". I den første blir Rinnan beskrevet fra perspektivet til et av hans ofre, mens han i den andre i lange passasjer selv fører ordet.Selv om Alf Nielsens bok også gir oss den dramatiske historien om hans motstandsvirksomhet og fangetid, er det møtet med Rinnan som står i sentrum. Oppholdet i bandeklosteret ender med at Nielsen forsøker å ta sitt eget liv for å slippe unna torturen Rinnan påfører ham. "Var han en sadist som nøt det han gjorde, eller følte han simpelthen at han gjorde en nødvendig jobb, ingenting annet?" spør Nielsen. I et NRK-intervju forteller Nielsen hvordan han etter hvert nærmest følte medynk med mannen: "Dette nøt han. Jeg kunne se det i øynene hans." Sammenlignet med "dette symbolet på menneskelig ondskap", som man i reportasjen kaller Rinnan, fremsto mange av de tyske forhørslederne i SD nærmest som siviliserte. Flyum og Wangens bok er av en helt annen karakter. Den er bygd opp omkring Rinnans egen beretning som han ga til brødrene og motstandsmennene Kjell og Odd Sørli høsten 1945. I september det året ble de engasjert som etterforskere i straffesaken mot Rinnan-banden og hadde Rinnan til daglige forhør. I tillegg benyttet de anledningen til uformelle utdypende samtaler og renskrev notatene med tanke på en bokutgivelse.

Unikt.

Dette unike manuskriptet - funnet skjult i Odd Sørlis skrivebord etter hans død - styrker inntrykket av Rinnan som en svært intelligent og beregnende strateg. Det er ikke bare hans virksomhet under krigen som bekrefter dette, men den nøye regisserte fremstillingen han gir av den til de to landssviketterforskerne. Flyum og Wangen har gjort et grundig kildekritisk arbeid, og viser i sine kommentarer til manuskriptet hvordan Rinnan systematisk har tilpasset sin fortelling til brødrenes ambisjoner om å avsløre norske kommunisters spionvirksomhet. De detaljerte og vidløftige historiene om møter med norske kommunister og russiske agenter er fra Rinnans side ment å redde ham fra eksekusjonspelotongen og sikre ham en rolle i etterkrigstidens kontraspionasje. "Det kan faktisk virke som krigsheltene i stor grad går god for svikerens historier," konkluderer forfatterne og forteller hvordan Sørli-brødrene brukte Rinnan som provokatør og angiver mens han satt arrestert, ikke bare overfor tyske Gestapo-folk, men også overfor kommunister. Det kanskje mest oppsiktsvekkende ved boken er dermed at den viser hvordan landssvikpolitiet kunne bruke selv Henry Rinnan i jakten på kommunister. "Rinnans testamente" er viktig nettopp fordi den flytter mye av fokuset vekk fra "monsteret" og over på dette kyniske spillet.Siden Sørli-brødrene lot de tyske gestapistene lese deler av bokmanuset, kunne de gradvis tilpasse sine redegjørelser til Rinnans forklaringer, påpeker forfatterne. Rinnan kunne dermed avlaste de tyske gestapistene for ansvaret i de verste sakene, mens de til gjengjeld fremstilte ham som en betydelig kommunistkjenner og etterretningsmann.

"Lynavleder".

Mens tyske SD-folk, som Rinnans nærmeste overordnede Walter Gemmecke, snart slapp ut av fengsel og fikk arbeid for tysk etterretning, lyktes Rinnan for én gangs skyld ikke med sitt spill. Han endte sitt liv mot muren - med Odd Sørli som leder av eksekusjonspelotongen. Men det spørs om han ikke også i ettertid har fungert som noe av en "lynavleder". Ved det vedvarende fokus på "monsteret" Henry Rinnan står nordmenns tjeneste i SD i fare for å fremstå som utslag av psykopatologi. I sin bok "Hitlers hemmelige agenter" viser Tore Pryser imidlertid hvordan hundrevis av "helt normale" nordmenn gikk i SDs tjeneste. Det er åpenbart at Rinnan fikk anledning til å utfolde sin sadisme fordi han, som dem, tilhørte et system hvor volden var institusjonalisert og legitimert som "en nødvendig jobb". Og i dette sinnrike undertrykkelsesmaskineriet, hvor tusenvis av nordmenn deltok, var angiveren, statspolitimannen og den siviliserte skrivebordsgestapist like viktige som den som førte pisken i bandeklosterets kjeller.