Henning H. Bergsvåg, også kjent som en av arrangørene av Bergen Poesifestival 2000 og 2002, er i høst ute med sin tredje bok, "Nemesis". Tidligere har han gitt ut de to diktsamlingene "Newfoundland" (2000) og "Nattarbeid" (2003). Her finnes en viss hang up på titler på N, kan man merke seg - og kanskje kan de tre bøkene leses som en trilogi, for de har ellers også en rekke tematiske og formelle likhetstrekk.

Forts. neste side.

"Nemesis" er en ambisiøs bok som går i dialog med den poetiske tradisjonen og med andre, særlig franske og svenske samtidspoeter, noe som blant annet gir seg uttrykk i en utstrakt bruk av sitater. Bergsvåg skriver assosiativt og sidestillende: det er betydningsspredning snarere enn fortetning som er på gang her, men det er likevel en gjennomført bok med en tydelig komposisjon. Boken består av fem avdelinger - eller er det kanskje fem langdikt? - hvor hver side brytes av med en setning som ser avsluttet ut, men som så viser seg å fortsette på neste side. Ganske i tråd med denne gjennomførte poetiske cliffhanger-effekten er bokens avslutningsord "Det begynner". Å avslutte med en begynnelse er jo strengt tatt en klisjé, men jeg synes likevel det fungerer her, på grunn av den uhyggen som knytter seg til spørsmålet om hva det er som begynner.

Dommedag?

"Nemesis" betyr "vrede" og er navnet på en gresk gudinne. Mytologiens Nemesis hevner urett og straffer menneskenes arroganse og overmot - deres hybris. Tematisk sett kretses det en del omkring bevisstheten om menneskehetens forestående, selvpåførte utslettelse: "Ta naturens side, Nemesis / tilintetgjør parasittene. Blås hjernen ut av / dem. Bryt med maskinene. Lær deg gleden over et menneskes død." Men ordet Nemesis er også forbundet med "Nemesis-hypotesen", i Bergs-vågs bok utlagt slik: "At / Solen har en tvillingstjerne, / sin mørke ledsager Nemesis. Dvergstjernen som ikke sender ut lys, / usynlig for oss."

Et dømt jeg.

Til tross for (eller kanskje like gjerne på grunn av) det som truer, fokuserer diktjeget på det dagligdagse, på det nære forholdet mellom far og datter, hverdagsliv i Bergen, det å skrive og å mislykkes med å skrive. Jeget som taler i disse diktene oppkaster seg ikke til noen dommer over menneskeheten, er snarere selv dømt: "Tenk at jeg skal dø her". Men i en viss forstand kan boken leses sivilisasjonskritisk, som en kritikk av et menneskesentrert verdensbilde. "Er dikt bare mulig uten / menneskespråket, etter vår utryddelse?" spør Bergsvåg et sted - og da kan man jo lure på hva ordet "dikt" egentlig står for her - er diktet en metafysisk størrelse?