Fidel Castros eventyrlige liv

Fidel Castro har kunngjort at han trekker seg tilbake fra makten for godt, beseiret av sykdom. Gjennom et halvt århundre har Cubas hersker vært en av de mest synlige, fargerike og omstridte skikkelser på den internasjonale scene. For mange det revolusjonære forbilde, fra det øyeblikk han landet med en håndfull våpenbrødre på Cubas kyst, og fra hans innmarsj i Havana, da den korrupte diktatoren Batista flyktet over hals og hode.Hva han aldri har tatt seg tid til, er å få skrevet sine memoarer. I stedet forteller han sitt liv til den spanske pressemannen og forfatteren Ignacio Ramonet, redaktør av Le Monde Diplomatique. Det er blitt verdens lengste intervju, en murstein på nær 700 sider. Boken kunne gjerne ha kommet i to utgaver, totalversjonen for de helfrelste og kortversjonen for alle de andre. Begge grupper vil finne fengslende lesning, enten de elsker eller hater denne mannen.En bok som skapes på slik vis, blir ikke gjennomborende kritisk. Ramonet er respektfull, i overkant av hva en så fremstående vestlig pressemann egentlig burde være. Om Castros personlige forhold, til hans kvinner eller barn, har jeg knapt funnet et ord. Historien om hans liv forvandler seg, fra den dag han vinner makten, til å bli historien om Cuba. Tross alle utelatelser er intervjueren blitt belønnet med en samtalepartner som jevnlig slipper seg løs. Eneste gang den sterke mann svarer med klisjeer, er når han blir spurt om sine politiske fanger. Om fraværet av frihet i landets presse er han seg selv lik: Alle våre reportere er revolusjonære!

Opprørsk rikmannssønn.

Castro er ganske annerledes levende om familie og oppvekst: Faren, en fattig analfabet fra spanske Galicia, hadde kommet til Cuba som soldat og kjempet i den spansk-amerikanske krigen i 1898, da USA rev øya bort fra Spanias koloniherredømme. Han slo seg ned for godt i den tapte koloni, og lyktes i den grad at han endte som godseier. Fidel ble født utenfor ekteskap som resultat av at faren etter hvert slo seg sammen med en tjenestepike. Med slik bakgrunn vokste han opp som en outsider innen overklassen, med lekekamerater blant lutfattige bygdegutter, og viste tidlig lettere rabulistiske tendenser som elev på skoler drevet av jesuitter. Som jusstudent på universitetet sluttet han seg til den revolusjonære bevegelse sammen med broren Raul. De ble drevet av sin avsky for det råtne regimet til Batista og den alminnelige utsuging av fattigfolk. Av de to var det Raul, Fidels arvtager ved makten, som ble den partitro kommunisten.

Eventyrlig liv.

Leserne tas med på en eventyrlig reise, gjennom opprør i fjellene, år i fengsel, revolusjon og en strid mot Onkel Sam i Washington og Miami som aldri har tatt slutt. Castro gir sin versjon av krisen i 1962, da verden ble ført til randen av atomkrig etter at han hadde latt russerne plassere atomraketter på sin øy, rettet mot USAs hjerte. Han sendte sin medarbeider 'Ché Guevara som budbringer til russerne, og minnes sin dype krenkelse over at russerne angivelig bak hans rygg gjorde avtale med president John Kennedy om å trekke rakettene tilbake. Hadde russerne tatt ham med på råd, kunne han i det minste ha krevet Guantánamo-basen tilbake fra amerikanerne i vederlag for tilbaketrekning!

"Kristensosialist".

Forfatteren lar seg fascinere av Castros makeløse utstråling, intellektuelle kraft og levende sinn. Eneherskeren overskrider hva man kan vente av et marxistisk maktmenneske. Han uttrykker sin aktelse for den katolske kirken, for den levende gudstro han har møtt hos sin mor og hos andre landsmenn, og for pave Johannes Paul II. Han omtaler seg selv som noe nær en kristensosialist: "Hvis man kaller meg en kristen, ikke ut fra et religiøst synspunkt, men ut fra et sosialt, kan jeg bekrefte at jeg også er kristen ut fra de overbevisninger jeg har og målene jeg har satt meg". Castro påpeker at hans kjære likesinnede, Venezuelas president Hugo Chávez, "er troende kristen og snakker mye om det". Begge de revolusjonære ledere på katolsk grunn er opptatt av den Jesus som "brukte pisken mot kremmerne for å drive dem ut av tempelet".Han forteller om hvordan han gang på gang har lest sin bekjente Ernest Hemingways bok fra den spanske borgerkrigen, Klokkene ringer for deg, nærmest som en lærebok for revolusjonssoldaters tilværelse. Om 'Ché Guevara, beskrevet som bortimot en helgen. Om hvordan Kinas Mao etter hans syn gjorde "alvorlige venstreekstremistiske feilgrep" med kulturrevolusjonen, som senere sporet Kina av på høyrekurs, fordi "alle store feil leder til sin motsetning".

Respekt for Franco.

Noe av det merkverdigste i boken er den påfallende respekt han viser for Spanias høyrediktator Franco, som man skulle trodd vakte hans avsky. Vi kritiserte alltid Franco, sier Castro, men samtidig var Franco den som ikke føyde seg etter Washington: "Han brøt aldri med oss. Han ville ikke gi etter for amerikansk press. Mot amerikanerne opptrådte han som en stivsinnet galicier". Castro vender stadig tilbake til familiebakgrunnen fra Galicia og røper følelser for denne provinsen av strie fiskere og sjøfarere nordvest i Spania.Sin forakt øser han til gjengjeld ut over Spanias siste høyreleder, José Maria Aznar, et ynkelig null sammenlignet med galicieren Franco! En ussel lakei for amerikanerne, som sendte spanske soldater for å dø i den skitne krigen til Bush i Irak! En annen løpegutt for USA som han forakter, er Tony Blair. Kong Juan Carlos får derimot anerkjennelse og beundring uten forbehold, særlig etter at kongen stanset kuppforsøket fra ytterste høyre i 1981.Slik deler Castro ut sine karakteristikker av et halvt århundres ledere i øst og vest. Svært mange har han møtt personlig.

Bitter undergang.

Til slutt det sørgeligste av alt: Undergangen for hans velgjører Sovjetunionen var en "uendelig bitter" erfaring. Hva med revolusjonens fremtid på Cuba? "Vi kan ødelegge revolusjonen med våre egne feil", lyder svaret. Han er stolt over hva han har oppnådd. Analfabetismen er utryddet og folkehelsen sikret. Ved reisens slutt tviholder han på håpet om at livsverket lar seg berge.