Universitetsforlagets Hva er-serie har i vår fått tilskudd av Johan Tønnessons bok om sakprosa. Den er ambisiøs, til tross for det beskjedne formatet, og vellykket både som fagbok og som kulturpolitisk pamflett. For det er nettopp den snedige kombinasjonen av saklighet og polemisk kraft som gjør denne boken så leseverdig.De knapt 150 sidene består av teoretiske utlegninger, analyse av enkelttekster og en politisk agenda som gjennomsyrer det hele. Boken er nøktern, klar og pedagogisk lagt opp, og den har et godt språklig humør.Påfallende er den friske fronten Tønnesson setter opp mot skjønnlitteraturen, som etter hans mening har hatt en altfor dominerende og eksklusiv posisjon innenfor det litterære felt, både når det gjelder definisjonsmakt og privilegier. Mer tålmodig er han med politikerne; disse strykes strategisk med hårene og hviskes myke ord om behovet for en ny, offensiv sakprosapolitikk.

Motkreftene.

Er det klokt å gjøre seg til uvenns med våre skjønnlitterære venner for å fremme egen sak? Hyggelig er det ikke, men kanskje nødvendig? For hva gjør en sakesløs sakprosaist når han utestenges fra litterære organisasjoner, eller når begrepet "litteratur" i alminnelig språkbruk oppfattes som synonymt med skjønnlitteratur, "biografi" med forfatterbiografi og "forfatter" med, ja, nettopp den skjønnlitterære sorten. Og ikke minst: hva gjør man når den livsviktige innkjøpsordningen fortsatt bare gjelder et sterkt begrenset antall sakprosatitler, i første rekke bøker med utpreget "skjønnlitterære" kvaliteter, som biografier og essays. Som Tønnesson påpeker, skrives slike bøker ofte av - ja, akkurat skjønnlitterære forfattere.Forfattere, anmeldere, litteraturvitere og forlagsfolk utgjør tilsammen en sterk, selvbevisst og profesjonell skjønnlitterær institusjon som kanskje ikke har all verdens innflytelse i samfunnslivet, men som til gjengjeld dominerer det litterære liv. Med tanke på at innkjøpsordningen for sakprosa skal opp til evaluering i løpet av året, representerer Tønnessons bok en utfordring, både som en dokumentasjon på sakprosafeltets økede profesjonalisering og som et klart innlegg for en utvidet og permanent innkjøpsordning.En slik ordning, hvis den kommer i stand, vil vel neppe få konsekvenser for dagens innkjøpsordning for skjønnlitteratur. Dermed er det større sjanse for at fordrageligheten får råde mellom de skjønne og de saklige forfatterne hva gjelder det pekuniære; og så blir det opp til de siste å styrke sin definisjonsmakt i det litterære felt gjennom fortsatt profesjonalisering og utvikling av saksprosaens potensial.

Populistisk.

I kampen for sakprosaen må man likevel vokte seg for utidige angrep på det (skjønn)litterære. Jeg synes Tønnesson er på grensen når han polemiserer mot den aristokratiske og eksklusive essaygenren. Her blir han en anelse overivrig, nesten populistisk, på sakprosaens vegne. Poenget er nok å ramme den mest skjønnlitterære sakprosagenren og stille den opp mot den brede sakprosaen som handler om kunnskapsbygging og dannelse i en høyst ikke-elevert betydning av ordet. Greit nok, men han hadde utmerket godt fått frem sitt budskap om sakprosaens samfunnsbyggende rolle uten å dulte til litteraturens åndssnobber - vi finnes nemlig i sakprosaen også.Utgivelsen av denne boken, skrevet av vår første professor i sakprosa, er i seg selv et tegn på den økede oppmerksomheten rundt sakprosaen i Norge. Tønnesson har all grunn til å være på hugget - med sitt gode humør i behold.