De anarkistiske ildsjeler rundt Gateavisa var ungdomsopprørets fullblods avleggere på norsk grunn, et hjemlig skvulp fra 1960-tallets flodbølge ute i verden. Veteranene fra den gang har senere vandret i ymse retninger, fra å bli finansoperatører til å slåss for miljøet på heltid. Syphilia Morgenstierne - alias Mari Toft - ble oppfattet av mange som en dronning i kretsen, om nå anarkister hadde holdt seg med slike. Politikken deres ble overskygget av syreprofeter og utflippa kjærlighet. Syphilia viser at hennes hjerte banker for gamle drømmer, når hun har utgitt det første av to bind om anarkismen, personlig farget."Oppskriften på anarki er meget enkel", hevder hun: "Avskaff staten. Avskaff kapitalen. Avskaff religionen. Opprett frie sammenslutninger etter behov".

Opprørets stemmer.

Leo Tolstoj og andre kristne anarkister ville innvendt at det er kirken som skal avskaffes, mens religionen neppe lar seg avskaffe. Fra anarkiets grunnprinsipper går forfatterinnen videre til den franske revolusjonen, alle moderne revolters mor, med dens ektefødte barnebarn, Pariserkommunen. Hun er nær ved å drukne i helfrelst revolusjonsromantikk. Hun fortsetter med anarkismens klassiske tenkere: Proudhon ("Eiendom er tyveri"). Bakunin, russisk adelsmann som ble en vulkan av opprør. Krapotkin, en annen opprørsk russer fra møblert hjem, fyrste av blodet og dertil berømt geograf. Malatesta, revolusjonens italienske vekkelsespredikant. William Godwin, forgjeldet engelsk filosof. Og alle de andre.Her skildres anarkistenes knallharde kamp mot Marx og Lenin. Marx og hans tilhengere vant de fleste slag, fordi de behersket den statsbygging og maktutøvelse som anarkistene foraktet. Til gjengjeld fikk anarkistene rett i sin bedømmelse av hvorfor kommunismen til Marx og Lenin måtte ende galt: Selv i en stat der arbeiderklassen angivelig hersker, blir det et mindretall som utøver makten og dermed hersker over flertallet, sa Bakunin. Selv oppriktige revolusjonære blir forvandlet av å besitte makt. Fra en undertrykker til en annen! I dette ser forfatterinnen sitt siktemål: Hun vil "plukke opp de forbrente, brukbare restene av en fallert Marx, og se om ikke noe av det kan føyes sammen med de skamslåtte, men aldri helt istykkerslåtte frigjøringsteoriene som ligger eksplisitt og eksplosivt i anarkismen."

Historiens taper.

Det kommer ikke klart frem for meg om Gateavisas fordums frontfigur er naiv og håper på seier for anarkismens idealer, eller om hun er resignert over dens forlis i møtet med realitetene. I arbeiderbevegelsens barndom sto anarkismen sterkt i mange land, men den ble en taper fordi den avviste styringsmakt. Det gode i menneskenaturen ble overvurdert, og jungelens lov ble bortforklart. Anarkismen har fascinert mange av oss, men bred oppslutning fikk den bare i land der småkårsfolk opplevde statsmakten ene og alene som en fiende og en undertrykker, i likhet med Russland og Spania. Også der gikk bevegelsen under.I boken savner vi våre norske anarkister, med Kristianiabohem Hans Jæger i spissen, men de dukker nok opp i neste bind. Om anarkistene har vært historiens tapere, tror forfatteren at de kan leve videre som en surdeig, en spore til opprørske tanker og personlig frigjøring i samfunnet som legger sin klamme hånd over dem.