Studier av livskvalitet viser at nordmenn er litt mindre lykkelige nå enn vi var på 50-tallet. Dette er utgangspunktet for Thomas Hylland Eriksens bok Storeulv-syndromet, og tittelen viser til en Donald-historie der Storeulv faktisk klarer å fange de tre små griser, men slipper dem løs før de blir kokt, fordi storebror gris stiller spørsmålet: Hva skal du nå gjøre i morgen? Vi har derimot forlengst fanget og spist grisene: På 50-tallet bygde vi landet, nå har vi ikke noe prosjekt, ikke noe håp om noe bedre. Vi er allerede i paradis. Men penger, store biler, sydenreiser og muligheten til å gjøre nesten hva vi vil, har altså ikke ført den globale middelklassen høyere på lykkeskalaen - og Hylland Eriksen tenker høyt omkring hvorfor. Han trekker inn funn fra flere fagfelt, anekdoter og personlige betraktninger, alt i et voldsomt tempo. Den oppramsende stilen gir følelsen av å følge en lang tankerekke, men her er forbausende lite dybde. Dermed virker store deler av boken som de rene selvfølgeligheter.

Meningsløst.

Det som først slår meg, er at vi kjøper da ikke biler eller dyre klær for å bli lykkelige? Så dumme er vi vel ikke? Vi kjøper ting fordi de føles nyttige, eller for å ha det moro, eller for å bli likt, eller fordi alle de andre har... Så kan man selvfølgelig si at det endelig målet for alt vi gjør er lykken, men dersom lykken er altomfattende, blir hele begrepet så vagt at det nesten er meningsløst å snakke om det. For kanskje er grunnen til at vi ikke er mer tilfredse nå enn på 50-tallet, rett og slett at det er begrenset hvor lykkelige vi kan bli? At den menneskelige tilstand er konstant? Så sant elementærbehovene er tilfredsstilt, er livet helt greit - men ikke fabelaktig. Jeg savner uansett mer informasjon om undersøkelsene som er selve grunnlaget for boken.Det beste med Storeulvsyndromet er uansett at forfatteren berører en rekke temaer som angår oss i vår hverdag, og som vi har godt av å tenke mer over. Samfunn med store forskjeller gjør oss mindre fornøyde enn samfunn der folk er mer like. Lykke og materiell levestandard er relativt, vi sammenligner oss alltid med naboen - en av globaliseringens utfordringer er at vi alle blir naboer. Vi blir ikke lykkelige av å ha et uendelig antall valgmuligheter i det frie marked.

Religion.

Et interessant poeng er at det religiøse aspektet ofte blir underslått i lykkeundersøkelser og selvhjelpsbøker. For eksempel er fattige Bangladesh et land som havner forholdsvis høyt på lykkeskalaen, noe som kanskje kan forklares med at det ikke er så store ulikheter mellom innbyggerne, at de har sterke familiebånd, og at de tror på Gud. "De tror med andre ord at noen har en mening med deres liv, at de kanskje er støvfnugg, men i det minste støvfnugg med en retning. Opplever man at man er et støvfnugg med en retning, klarer man seg bedre enn ateistene uten digitalt bakkenett og ny bil", skriver Hylland Eriksen. Det høres fornuftig ut, som det meste i denne boken. Forfatteren skriver også om hvordan arbeidsløshet gjør oss svært ulykkelige, mens det å få utfordringer og prøve seg på noe virkelig vanskelig, kan gjøre oss lykkelige. Jeg skulle ønske Hylland Eriksen hadde gjort det vanskeligere for seg selv, han skriver godt og kan så mye at jeg ønsker meg mer refleksjon, mer mat for tanken. Verdt å nevne er for øvrig det nydelige bokomslaget, som helt sikkert gir flere enn meg en umiddelbar lykkefølelse.