Europa: Ikke skyldig!

Med dagsaktuell og lynende skarp observasjonsevne tar Bruckner for seg det siste tiårets økende selvforakt i den "gamle verden": Det Europa som har pakket ned og fortrengt og ikke lenger er det minste stolt av hva opplysningstiden, humanismen og demokratiet faktisk har ført til de siste to hundre årene, som ønsker å glemme Shakespeare, Goethe, Dante, Voltaire, Rembrandt, Leonardo, Beethoven og Cervantes. Som en av de toneangivende nye filosofer i Paris er Bruckner, som også Alain Finkielkraut og eks-maoisten Andre Glucksmann - og til tider som den mer oppmerksomhetssøkende og opportunistiske Bernard Henri Levy - blant de få klare stemmer som nå taler den dominerende intelligentsia i fransk og europeisk åndsliv de siste tiår midt imot.Stemmer som nå endelig, og nesten på overtid, sier fra om hvor lei de er av selvpiskingen av en kultur og et verdisett som i realiteten har brakt verden et godt stykke fremover. Bruckner ber leserne huske på det enkle faktum at Europa "harbeseiret sine uhyrer, at slaveriet og kolonialismen ble forlatt, fascismen slått og kommunismen tvunget i kne". Han går til felts mot den selvpålagte skyldfølelsen og botferdigheten det forlanges av Europa, og samtidig mot den obligatoriske antiamerikanismen Europas intellektuelle alltid faller tilbake på. Og han legger ikke noe imellom for å blottstille og fordømme den reaksjonære islamofascismen som er i ferd med å bedøve enhver debatt i Europa.

Skamfull historie.

Han har mange og gode argumenter. Essaysamlingen behandler grundig konfliktene mellom på den ene side "tredjeverden-ismen" og den muslimske jihadismen, og på den annen side det unnvikende Europa, med den europeiske intellektuelle tradisjonen for selvforakt, slik den har vært uttrykt av autoriserte filosofer, sosiologer, skribenter og guruer som en Derrida og en Baudrillard. Bruckner påpeker svindelen i påstanden om at Europa fremdeles er like skyldig, evig og alltid skyldig, etter korstogene, religionskrigene, heksebrenningene, kolonitiden og de traumatiske verdenskrigene. Han viser til det himmelropende urimelige ved å sidestille vårt moderne, tolerante og sekulære politiske demokrati, men også den kristne kulturarven, den katolske pavekirken inkludert, med de mest middelalderske og fanatiske utslag av islam i Iran, i Irak, i Afghanistan og i Palestina, med sin aksept for barbariske dødsstraffer og groteske selvmordsbombere. Bruckner, som var en av de få som i prinsippet støttet USAs intervensjon i Irak, og ikke minst fjerningen av Saddam Hussein, stigmatiserer vår konsekvente evne til stikke hodet i sanden og overlate vanskelige valg og derved terroristers vrede og bomber til "den nye Verdens Satan" i Washington.Også Vest-Europas ambivalente forhold til Israel er en skamfull historie, mener Bruckner. Langt fra å godta staten Israels mange ukloke politiske og militære aksjoner, påpeker han det mer enn urimelige ved Vestens tendens til å akseptere alt fra de ytterliggående Hamas og Hizbollah, mens det demokratiske Israel fordømmes en bloc, med de uhyrlige, underliggende påstandene om at ofrene i Auschwitz er blitt et folk av bødler: Jødene som nazister. Bruckner lister opp og behandler en lang rekke av de dype motsetningsforhold mellom Vest-Europa, USA og resten av verden, og er innom så vel kolonitiden, slaveriet, Midtøsten og Irak, som den skjellsettende 11. september i New York.

Se barbariet i øynene.

Konklusjonen er klar. Ingen stater er helt uskyldige. Om fortiden er et byggverk tuftet på forbrytelser og tvang, gjelder dét også, og i stort monn, de nyeste aktører på verdensarenaen. Dersom mange afrikanske og en god del asiatiske og arabiske land forblir scener for barbari, terror, kriger, korrupsjon og undertrykkelse av menneskerettigheter, så er ikke regimene selv unntatt ansvar. Men, som Bruckner skriver: det finnes stater som er i stand til å erkjenne dette og se sitt barbari i øynene - slik det gamle Europa bedriver til overmål i sin kontinuerlige botsøvelse. "Mens andre leter i fortidens undertrykkelse etter unnskyldninger for nåtidens forbrytelser".