Det måtte komme en roman som denne, og flere vil nok følge. Fattigdom, arbeidsledighet, sosial elendighet, vold og hærverk preger hver time av livet til innvandrerne som overlever fra dag til dag, uten noe å se frem til. Attenårige Mehdi er hovedperson i Razanes kortroman fra et slikt område. Romanen foregir i all hovedsak å være Mehdis tekst, skrevet ned slik at den følger ham gjennom tre døgn sommeren 2002 - frem til det punktet hvor han har bestemt seg for å handle slik at det gir gjenlyd. Bestemmelsen om å ta et endelig oppgjør og gjøre alt slutt er det som fører til at han bestemmer seg for å skrive. Slik skal boken bli et rop fra dypet, et brøl fra nederst på bunnen, fra en "såkalt voldelig" - slik den franske tittelen angir (Dit violent).Skrivingen preges av raseriet, volden, aggresjonen og hatet som oppstår i et liv preget av vold og overgrep, i et samfunn der ingen egentlig tar tak i problemene. Men stilnivået skifter mange ganger, fra de korte setningene, anklagene, bannskapen og gatespråket, til kjærlighetserklæringer, vakre dikt - og noe som nærmer seg et kontrollert essay om hva som har slått feil og hva som må til for å bedre innvandrernes situasjon i Frankrike. Avskjedsbrevet til mor er også bevegende, og det er ikke sikkert at vi riktig tror på at Mehdi behersker alle disse genrene og så suverent kan veksle mellom dem.

Urettferdighet - og vold.

Uansett er det volden som dominerer, og Mehdi veksler mellom å forklare og forsvare den. Vi ser inn i en mistrøstig verden der alle ser ut til å leve i voldens grep. Likevel blir levevilkår og de umulige betingelser folk lever under mindre viktig enn den enkeltes erfaring med overgrep og vold. Det virker selvsagt sterkere når volden blir nær og personlig gjennom Mehdis beretning, men raseriet hans får utløp som i alle fall ikke minsker volden. Vi kan skjønne at det sitter en djevel i hodet hans, og at han som har levd med konstant vold og mishandling fra sin far ikke vet om noe annet. Derfor er det også vanskelig å tro på muligheten for noe annet - et ekte kjærtegn, varme, varige bånd, slik den 37-årige sosiologilæreren Marie faktisk representerer.

Åpen slutt?

Boken har tilsynelatende en åpen slutt, men hvor åpen er den? Forfatteren ser ut til å ville gi sin hovedperson en sjanse, tross alt, men lykkes neppe med det. Boken er slik konstruert at siste dags hendelser må fortelles utenfra, slik at jeg blir til han. Dermed undergraves grepet med at Mehdi selv skriver ned tanker og hendelser fra han tar sin endelige bestemmelse og til han er i ferd med å sette den ut i livet.Leve, overleve er en uvanlig sterk debutroman, og gir nå og da en bitter og vond leseopplevelse. Teksten er grei og tydelig i sin norske versjon, uten at jeg vet hvilke problemer ungdoms- og gatespråk kan ha voldt oversetteren.