På omslaget av Barbara Gowdys siste roman Hjelpeløser det bilde av en liten sommerfugl innesperret i en sukkerbøsse. Bildet utløser umiddelbart et minne jeg har, om en annen bok med en sommerfugl på omslaget, nemlig John Fowles' Samlerenfra 1963. Den handler om en einstøing som kidnapper en ung kvinne i håp om at hun en dag forelsker seg i ham - en historie som visstnok har inspirert opptil flere kidnappere i virkelighetens verden.

Inspirasjon.

Om Fowles' roman også har inspirert Barbara Gowdy, vet jeg ikke, men det er i hvert fall sannsynlig. Hjelpeløs har mange av de samme ingrediensene som Samleren- og én vesentlig forskjell: Det er en ni år gammel jente som blir kidnappet, ikke en ung kvinne. Slik legger Gowdys bok opp til å være ubehagelig på en helt annen måte enn Fowles'.Den kanadiske forfatteren som er kjent for å ha gitt stemme til både elefanter og nekrofile, er heller ikke i denne romanen redd for å være kontroversiell. Her lar hun oss nemlig se med overgriperens blikk, et blikk som på samme tid er kyskt og begjærlig: "Da han våknet neste morgen, trodde han at hva det nå var som hadde kommet over ham, var ute av systemet. Tanken på Rachel ga ham den forventede gleden, men ikke noe mer. (. . .) Slik var det ved frokosten. Da klokka var halv ti, sto han ved vinduet og tenkte på munnen hennes."

Avdemonisering.

Romanens prosjekt er åpenbart å fremstille avvikeren som et menneske, ikke et monster. Og ved å presentere ham som en person som står overfor et moralsk dilemma - skal han velge begjæret eller den rene kjærligheten - lykkes boken i å avdemonisere overgriperen. På samme måte som kjæresten Nancy, som han gjør delaktig i forbrytelsen, Rachel og hennes mor Celia, fremstår den sosialt mistilpassede og nerdete Ron som hjelpeløs.Gowdys prosa flyter i Tone Formos oversettelse rytmisk og uanstrengt av sted, og det er paradoksalt nok ikke helt uproblematisk. Den ubesværede stilen og den velsmurte plotstrukturen danner nemlig ikke en kontrast til Rons mørke handlinger, slik man kunne tenke seg. Det er snarere slik at språket, handlingsutviklingen og forsøket på å gjøre overgriperen menneskelig tilsammen gir boken et litt smakløst anstrøk av underholdning. Det mest foruroligende med Hjelpeløser derfor at den er foruroligende lett å lese.