Hva er forskjellen på mann og kvinne? Det enkleste svaret, som vi vel alle har fått presentert som barn, er en eller annen variant av "gutter har utovertiss, jenter har innovertiss". Men så enkelt er jo det ikke, egentlig. Og til tross for noen tilbakeslag, som tendensen til en stadig sterkere markedsstyrt kjønnssegregering av barndommen, finnes det en økende aksept i samfunnet for kjønnsidentiteter i grenselandet mellom mann og kvinne - alt fra ulike grader av androgynitet til transvestittisme og transseksualisme. Hos noen er opplevelsen av misforhold mellom kroppslig og mentalt kjønn så sterk at det blir uutholdelig, slik at det oppleves som en løsning å søke "kjønnsbekreftende operasjon", som det heter. Ifølge hjemmesidene til Landsforeningen for transseksuelle, www.lfts.no, finnes det i dag ca. 300 personer her i landet som har gjennomgått en slik operasjon, fra mann til kvinne eller fra kvinne til mann, fordi de opplever at de er født med feil kjønn, feil kropp.

Fin debut.

Diktdebutanten Tarald Stein er blant dem som venter på kjønnsbekreftende operasjon - fra kvinne til mann - og boken hans markedsføres av forlaget med at han "for første gang i norsk litteratur beskriver erfaringer fra et liv som transkjønnet". Det er naturligvis en begivenhet i seg selv, men da jeg fikk boken til anmeldelse, ble jeg litt nervøs for hva som ventet meg - at man tilhører en minoritet eller har sterke opplevelser bak seg er som kjent ingen garanti for litterær kvalitet. Jeg var imidlertid ikke så mange sidene inne i boken før jeg senket skuldrene, for disse diktene er ikke bare gripende og fascinerende i kraft av tematikken, men også godt skrevet. Det er en samling korte, konsentrerte og stilsikre dikt, som reflekterer over det å klare å uttrykke seg: "Alt kvinneleg / klumpar seg / i halsen og vert / eit adamseple / som veks umerkeleg / til det fyller luftrøret."

Fallossentrisk.

Selv om jeg som leser kan identifisere meg med mange av tekstene, gir lesningen av Framandkaren opplevelse av å få et lite innblikk i en smerte som det er vanskelig for meg helt ut å forstå. Jegets følelse av ubehag ved å ha en kvinnekropp er påtrengende, og jeg tror dette må være blant de mest fallossentriske bøkene jeg har lest - det kryr av falloser her, både i form av konkrete peniser og symboler: "Set deg på toppen / av ei søyle / av ord i mangel / på andre søyleliknande ting". Det kvinnelige er ladet nokså negativt, det mannlige positivt, og det kretses mye omkring lengselen etter å ha en penis. Et av diktene kan leses som et figurdikt med form som en hengende penis, og lyder slik: "Dette er min/ penis, desse/ ord er blodet/ som fyller/ dette diktet/ legg seg/ mellom låra/ og fyller/ underbuksa/ med ny/ tyngd."Etter å ha lest Tarald Steins dikt, sitter jeg igjen både med økt forståelse og økt undring, ikke bare i forhold til fenomenet transseksualisme, men også mer generelt i forhold til den subjektive opplevelsen av kjønn. Som Stein spør et sted: "Kven er du i dette landet / mellom fitte og kuk".